Debatt

Velferdsstat og rasjonering

Den eneste måten en velferdsstat kan begrense sine utgifter på er gjennom rasjonering. Alle ønsker å motta mer av det de tror noen andre betaler for. Etterspørselen etter varer og tjenester som finansieres av andre og som derfor fremstilles som gratis for mottagerne vil raskt nærme seg uendelig, med mindre de rasjoneres.

I et ubegrenset demokrati, der man som del av et flertall mener å ha rett til å stemme til seg hele eller stadig større deler av andres inntekt, eiendom og liv, finnes det ingen annen måte å begrense flertallets glupskhet på enn å rasjonere. Alternativet er at samfunnet styres enda raskere i retning av 100 prosent skatt, med de forutsigbare konsekvensene for velstand og verdiskaping det medfører.

Foto av Kai Pilger på Pexels

Utfordringen i dagens samfunn er ikke at staten rasjonerer, det er en forutsetning for å kunne la det dysfunksjonelle systemet vi har i dag halte videre. Det er det å la politikere, byråkrater og deres utvalgte “eksperter” styre stadig flere detaljer i ditt liv, la dem bestemme hva som skal prioriteres uten at de har forutsetning for å vite hva som er viktigst for deg og andre individer som er det grunnleggende problemet. Det lokkes med “velferd for alle”, men hvem kan levere det når ingen andre enn hvert menneske selv vet hva som det viktigste er for akkurat dem?

I dagens politiske og økonomiske system menes det å være uproblematisk hvis en politisk avgjørelse åpenbart vil bli kostbar på sikt, for eksempel ved at en vei som skal bygges forutsigbart må utvides igjen på et senere tidspunkt. Alternativ bruk av verdiene som helt unødig brukes opp av bygging i to omganger vurderes aldri. Og at noen andre først avgi verdiene som staten skal bruke på prosjektene flertallet vil ha, enses ikke en tanke. Nytten de samme verdiene kunne gjort for samfunnet om eierne selv hadde prioritert hva de skulle brukes til regner man ikke på, det regnes ikke som interessant av kollektivister og etatister.

Politikerne som vedtar at slik skal prosjekter gjennomføres er oftest gått over i andre jobber eller har pensjonert seg før veiutvidelsen i eksempelet skal gjennomføres, og de nye politikerne vil hevde at de ikke har noe ansvar for det som ble vedtatt før deres tid. Og slik får de støtte til å fortsette med den samme strategien og mønsteret som forrige generasjon. Fra “flertallet” som ikke føler det nødvendig å søke mer bærekraftige løsninger, og som gjerne gir bort sin egen eller aller helst noen andres frihet, i bytte mot svært flyktige løfter om trygghet.

Så lenge medier og mennesker på autopilot fortsetter å rapportere og diskutere symptomer i stedet for å søke og analysere årsaker, og velgerne fortsetter å tro at det er en akseptabel måte å forholde seg til virkeligheten på, så vil den samme omfattende rasjoneringen av velferd og velstand for de aller fleste videreføres.

5 2 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet