Amerikanerne ble lovet en tilbakevending til en normal og kompetent administrasjon i Joe Biden. Kaoset i Afghanistan har slått sprekker i dette PR-polerte bilde.
Mandag forlot det siste flyet med amerikanske soldater Afghanistan. Etter 20 år er krigen slutt. De økonomiske og menneskelige kostnadene har vært enorme.
Bildene av Taliban-krigere som tar over flyplassen i Kabu og skyter seierskudd i luften, bare timer etter fristen for amerikansk tilbaketrekning, er mindre forstyrrende enn bildene av afghanere som klamrer seg fast til lettende amerikanske militærfly. Talibans totale maktovertagelse, mens NATO febrilsk evakuerer landet, er uansett et komplett nederlag for USA.
– Denne seieren tilhører oss alle, sa Talibans talsmann Zabihullah Mujahid, idet han varslet enden på Den store satans okkupasjon av landet. Islamistiske organisasjoner har ikke hatt et bedre rekrutteringsøyeblikk på to tiår, da USA invaderte Afghanistan for å velte Taliban-regimet etter terrorangrepene 11. september 2001. Denne effekten gjelder også for andre islamistiske og rivaliserende terrororganisasjoner over hele den muslimske verden – ikke minst IS, som utførte et massivt selvmordsangrep torsdag, der blant annet 13 amerikanske soldater mistet livet.
I et desperat forsøkt på å vise handlekraft, svarte USA med et droneangrep i et nabolag i Kabul, som angivelig skulle ramme IS-terrorister, men som i stedet tok livet av ti medlemmer av en tilfeldig familie, blant dem syv barn. De går alle inn i den lange rekken av meningsløse dødsfall fra en krig som burde tatt slutt for lenge siden.
Biden fortjener i så måte anerkjennelse for at han sto i mot USAs evige intervensjonister, både i Kongressen og i hans egen administrasjon, og var klokkeklar på at USA ikke lenger kan bygge ett Afghanistan i sitt bilde ved hjelp av uopphørlig militær tilstedeværelse.
Uavhengig av hva man mener om krigen eller tidspunktet for tilbaketrekning, er det tydelig at tilbaketrekningen ble utført på en ukontrollert og høyst kritikkverdig måte. Talibans raske maktovertagelse kom som et sjokk på Biden. Senest for tre uker siden hevdet Biden at sjansen for at Taliban ville ta over hele landet var «høyst usannsynlig«, ettersom Afghanistan «har en velutstyrt hær på 300,000, og et luftvåpen, mot kun 75,000 Taliban-krigere».
Biden-administrasjonen hadde ikke en gang kontroll på hvor mange amerikanere som befant seg i landet og måtte evakueres, og fremdeles sier utenriksminister Anthony Blinken at det trolig er noen hundre amerikanere igjen i landet som vil ut. USAs allierte, både afghanske soldater og NATO-land, ble holdt i skyggen i hele prosessen, til den grad at det britiske parlamentet stemte for å formelt holde President Biden i «contempt». Det var heller ingen sofistikert plan for de massive mengdene våpen og militærutstyr USA etterlot i Afghanistan, som nå er i Talibans hender.
Til tross for at Joe Biden utsatte Trumps opprinnelige tilbaketrekningsfrist 1. mai, har presidenten vært fraværende gjennom hele prosessen. På USAs nasjonaldag, fjerde juli, en av de få gangene Biden har tatt i mot spørsmål fra pressen, svarer presidenten sedvanlig rotete og avvisende på spørsmål om Afghanistan – ”I wanna talk about happy things, man”.
Tiden der Obama sto i timevis uavbrutt og besvarte spørsmål fra pressen er blitt et rart minne. Selv Trumps ustyrlige pressekonferanser, der pressen fremsto som universitetsstudenter i opposisjon, virker nå som et friskt pust. Etter den seneste utviklingen i Afghanistan, klarer ikke den vennligstilte pressen lenger å behandle Uncle Joe som USAs redningsmann.
Jeg er av den oppfatning at Biden ikke har de nødvendige mentale egenskaper til å fortsette som USAs president. Det virker nesten absurd å insistere på at Biden skal fortsette å snuble seg gjennom pressekonferanser, der han skyr media og tviholder på komplette manus. USA fortjener ikke Biden, men de fortjener kanskje sin første rase- og kjønnskvoterte president i Kamala Harris. Hun er verken intelligent eller karismatisk, men hun er i det minste akkurat passe solbrun. Det må jo telle for noe for noe, i et land som stadig synker dypere inn i en kollektiv identitetskrise.
