Borgerlønn har avstedkommen noe debatt på Liberaleren. Her vil jeg presentere noen problemstillinger med oppfordring til å tenke over dem.
Borgerlønn vil åpenbart koste mange penger, men er det sløsing?
- Mer om temaet: se alle debatt- og bakgrunnsinnlegg om borgerlønn
Hvis liberalister skal vurdere borgerlønn, så ligger det i kortene at det ikke skal være en ordning av typen: ta fra Per for å gi til Pål. Tre viktige spørsmål blir:
- Hvordan vil du ha avkastningen på Oljefondet: cash eller i form av «gratis» ferger?
- Hva kan spares hvis vi har en ordning med borgerlønn?
- Hva skjer med effetiviteten i økonomien?
Personlig foretrekker jeg cash, så jeg lar det bli med det. Spørsmålet om hva som kan spares er mer interessant. Hvis det er slik at borgerlønn kan erstatte ulike trygde- og tilskuddsordninger, så er det penger å spare. Hvis borgerlønn frigjør folk til kreative aktiviteter så vi kan droppe offfentlig finansiert kultur, så er det penger å spare. Hvis folk faktisk har en inntekt, så er det ikke lenger nødvendig å subsidiere ulike næringer, som jordbruk, kraftindustrien og alt som er grønt. Det er penger å spare. Infrastrukturinvesteringer kunne senkes hvis bare produktiv næringsvirksomhet legger beslag på vei, jernbane, flyplasser og havner. Penger å spare. NAV legges ned. Importvernet: bort. Subsidier: bort. Trygder: bort. Næringspolitikk: bort.
Så har vi spørsmålet om effektivitet. Noe av det mest apellerende med borgerlønn er at du kan jobbe så mye du vil og fortsatt motta borgerlønn. Dette incentiverer flere til å jobbe enn i dag. Noen vill velge ikke å jobbe, men vi må anta at disse i høy grad setter pris på arbeidsfrihet, og derfor er i en bedre posisjon enn nå.
Motargumenter finnes det åpenbart flust av, men jeg vil oppfordre til å tenke gjennom spørsmålene over.
