Oda Rygh skrev i Liberaleren om hvordan samfunnet stenger folk ute fra arbeidslivet. Jeg er enig i premisset, at systemet vi har i dag ikke er tilrettelagt at vi er individer med forskjellige utfordringer. Mange folk er født idioter, de kan ikke en gang regne i prosent. Mange folk er født rasshøl, de kan ikke trøste en pasient en gang. Andre er født bedrevitere som ikke en gang kan samarbeide med mennesker de er enig med. Vi har alle handikap.
Løsningen kan være komplekse, men jeg er tilhenger av de enkle. Istedenfor å prøve å optimalisere noe som ikke virker, så bør man kanskje spørre om problemet heller er at det ikke burde være der til å begynne med. Dette er noe skolesystemet typisk ikke lærer oss. For om en lærer ber deg forklare hvorfor noe er, er ikke det vi læres opp til å si det burde ikke være, det er å papegøye «visdommen» som skapte det til å begynne med.
For meg er løsningen enkel. Legg ned NAV. Hvor hurtig kan diskuteres, men målet i seg selv burde være innlysende for alle liberale. Liberale mennesker må la folk finne sin egen vei i verden gjennom frivillig samarbeid med andre. Liberale mennesker bør føle en kvalme når de de ser de offentlige systemene, reglene og byråkratiet.
Vi som er liberale vet det er jobber for alle som vil ha dem. Vi må bare slutte å høre på snillistiske politikere som gir penger til diktatorer og bomber afrikanske nasjoner samtidig som de snakker om å legge ned sykehus p.g.a. skattekutt. Hva med å bare ikke bruke penger på det ene eller det andre? Jobben i FN, EU eller NATO venter kanskje kun om man gir av andres ressurser?
Jeg er lei av regler, papirer og byråkrati. Jeg er lei korrupsjon. Jeg er lei skatter og avgifter. Jeg er lei av å brødfø de som hater meg. Jeg er nesten lei av Norge.
