Hvorfor må «verdens rikeste land» ha verdens høyeste skatter? Velferdstapet fra skatte-kilene er så sin sak, men innvirkningen på våre livsvalg er også både vesentlige og negative.
Vi har en rik stat i Norge. Folk i Norge er ikke så rike. Ser vi nærmere på rikdommen, så blir det heller ikke så mye til hver. Kanskje lurer vi oss selv til å tro at vi bor i Utopia? Noen tror at vi gjør det.
Vi kunne ha regnet på hvor lenge du jobber for deg selv, og hvor lenge du jobber for staten. Vi kunne sett på når i året du slutter å jobbe for deg selv og begynner å jobbe for staten; det er sikkert en gang i april. Vi kunne sett på hvor mye penger du må spare for å være rimelig sikker på å kunne leve av avkastningen og samtidig betale formuesskatt, eiendomsskatt og skatt på avkastningen – og uten å flytte til Sveits.
Heller enn dette vil jeg spørre: hvor lett er det å ‘turn on, tune in, drop out’? Det vil si leve et liv utenfor normalen? Det er ikke så lett i «verdens rikeste land». Kanskje burde det ha vært lettere?
I tillegg til skatte-kilene har vi en politikk som går ut på at det skal være dyrt å bo i Norge. Mat, transport og bolig holdes alle i et grep som gjør produktene dyrere. Alt ender med en situasjon der de fleste ikke oppnår virkelig økonomisk uavhengighet, men holdes i en symbiotisk eksistens med staten.
For tiden går serien MAKTA. En gjennomgangsmelodi later til å være: «ta hverandre i handa og hold«. Nei takk.
