Dag to av kjøreturen involverte en roadtrip gjennom Polens flotte landskap og imponerende veier med forvirrende fartsgrenser.
Reisen til Kyiv begynte altså med at vi kom oss fra Oslo til Trelleborg, og vi hadde litt problemer med gummilsten til frontrutas venstreside. Fergen over gikk fint, og i dag skulle vi kjøre gjennom nesten hele Polen til byen Chelm, som ligger kort fra grensen.
Kjørekultur og junk food
Fergen la altså til i Swinoujscie, som er en liten by i seg selv. Det å reise ut av den var en selsom opplevelse. De bygger en større vei fra denne byen til Szczecin (eller Stettin, som tyskerne kaller byen), men i mellomtiden må da trafikken dirigeres gjennom ett felt hver vei. I tillegg er det flere steder krappe svinger fordi veien er lagt helt utenom eller fordi de fortsatt jobber der. Fartsgrensen er gjerne 60, nei 70, nei 40, nei 50, nei 70 igjen i løpet av to minutter.
Så fikk endelig bilen vår strukket på hjulene. De første gode nyhetene var at vi nå fikk fire- eller seksfelts motorvei, den andre var at gummilisten holdt seg på. Samtidig var det påfallende hvordan vi gikk fra oppdateringer hvert 20. sekund om fartsgrenser til ingen i det hele tatt. Google Maps er vanligvis flink til å hjelpe til med å si noe i retning av at “her er det 90, mens DU kjører i 105 – bare nevner det”. Her sa den, “vel, dette er en vei”. Skulle vi dømme etter de andre bilistene, var det fri fart.
Likevel hadde jeg ingen ambisjoner om å få fartsbot i Polen, så mine liberale tolkninger av fartsgrensen i Sverige ble til sterkt konservative i Polen. Dette førte til at bilister ble sinte på meg, også på de smale veiene i begynnelsen. Det ble et gjennomgående tema. Uansett hvor fort du kjører, og vi skjønte etter hvert at 140 er en ganske normal fartsgrense her, så kjørte flesteparten fortere. Og flere tutet i sinne fordi de måtte kjøre forbi deg på innsiden mens du prøver å komme deg forbi en stakkars trailer.
Hva gjaldt mat, gjorde vi det enkelt. Det var mange bensinstasjoner med tilhørende hurtigmatkjede. McDonalds ble frokosten vår. Lunsj ble inntatt på Kentucky Fried Chicken, som dominerte kraftig ved siden av bensinstasjonene. Lene er stor tilhenger av oberst Sanders med den hvite barten, men jeg hadde en underveldende opplevelse i Bournemouth for ti år siden. Det var befriende å oppdage at Lene hadde rett. Kyllingen var saftig og god, og ettersom Lene hadde vært veldig nøye med hvilken saus hun ville ha, fikk vi like godt alle – og to av hver. Det er merkelig at vi ikke har KFC i Norge. Det finnes sikkert en god forklaring, men dette var å foretrekke fremfor tørre burgere eller bensinstasjonpølser.
Landskapet forteller om Polen
Det til side var Polen flott og stort. Trærne var i begynnelsen typisk norske, med furuer plassert i rad og rekke etter flathogst, men senere minnet landskapet mer om sørfransk, med frodige løvtrær som eføyen kunne klatre på. Hadde vi ikke vært på oppdrag, hadde vi gjerne stoppet flere steder. Polen har også naturlig voksende oliven og aprikoser, for ikke å snakke om valnøtter, som de solgte langsmed veikantene helt i øst. Temperaturen var varm, og mye av landskapet var grønt og frodig.
Polen, i det minste det vi så, var fascinerende flatt. Ikke Danmark-flatt, men flatt nok til at du kunne se svært langt, og det var stort sett skog som hindret deg i å se lenger. Det er egentlig ikke så overraskende. Nord-Tyskland til vest og Baltikum til øst og nord er like flatt. Det at et landskap er så flatt har både fordeler og ulemper historisk sett.
Ulempene er at det er lett å innta området. Der Norge har fjorder og fjell, fosser og isbreer, har Polen i store områder i nord og sentrum ingen av disse tingene. Dette forklarer hvordan landet er blitt et bytte for hunerne, madsjarenee og mongolene. Senere kom de teutonske ridderne, det vil si tyske korsfarere, for å kristne det hedenske Baltikum.
Ettersom det var så mange som red inn, ble det viktig for disse områdeneå ha en sterk adel som kunne beskytte borgerne. Det gikk av seg selv. Området er fruktbart, og glimrende for jordbruk. Kunne man ri på hest, hadde man rustning og en liten hær, var veien til topp rask. Polen fikk en veldig sterk adel som tjente seg rike og mektige på å utnytte bøndenes behov for beskyttelse. Polen, i union med hertugdømmet Litauen, var på et tidspunkt det mektigste landet i Europa, i det minste i teorien. I praksis var det vanskelig å få polakkene til å dra i samme retning. Kongen var avhengig av adelens råd, altså et slags parlament. Der hadde alle vetorett, og ingenting ble gjort, derav uttrykket Polsk riksdag som en forklaring på kaos og ineffektivitet. Oral: makt må ikke bare hindres fra misbruk, men fra at den ikke kan brukes i det hele tatt.
Likevel var Polen hovedfienden til det framvoksende Moskva, en byrde som vi dessverre vet at Ukraina har tatt over.
Road-Trip til småby
Alt dette til tross, var vi ikke turister. Selv om Polen frister til gjenbesøk, hadde vi et mål: Så nære grensen som mulig slik at vi kunne starte tidlig dagen etter. Det var derfor om å gjøre å komme seg gjennom landet effektivt. Motorveien tok oss utenfor alle de store byene på veien; Poznan, Lodz, Warszawa og Lublin. I stedet fikk Lene tilbake følelsen av road trip i USA, der hele dager brukes bak rattet, bare avbrutt av toalettpauser på bensinstasjoner. Polen er bare litt mindre enn Norge geografisk, men der Polen bare ser ut som en veltygget og sammenrullet tyggegummi, ser Norge som kjent ut som en tyggegummi festet til bunnen av en pult etter at tyngdekraften har gjort sitt. Vi skulle fra nordvest til øst-sørøst. Det var 897 kilometer, eller litt lengre enn Oslo til Mosjøen.
Vi endte opp i grensebyen Chelm, som så ut som en blanding av trivelig by med inspirasjon fra ortodoks og katolsk stil, pluss funkis i stor grad, men også sliten betongproduksjon fra jernteppets tid. Det å gå rundt der var en opplevelse. Her hadde de altså aprikos og oliven fra trærne som pyntet opp gaten, noe Lene måtte prøve.
Undertegnede hadde lyst på noe skikkelig polsk. Det gikk glimrende forutsatt at vi var villige til å gå i over en time hver vei. Ikke bare kom vi sent, men vi var heller ikke fristet. Istedet fant vi en langt mer lokal affære. Det var en slags blanding mellom en ølhall og en restaurant med et eget lekehjørne for barn med sklie. De serverte 95 % pizza, og damen bak bardisken snakket ikke engelsk. Hun hentet mannen, som snakket dårlig engelsk, men da han fant ut at vi var norske, smilte han. Han hadde jo jobbet to år i Tromsø! Han snakket imidlertid ikke norsk, men kunne fortelle oss at de bare hadde to ting på menyen som var ekte polske: Golonka og Swiezonka. Polsk sparer som kjent ikke på W og Z. Golonka var svineknoke, noe jeg er begeistret for, og Lene tok Swiezonka, som var en slags svinegryte med løk. Begge var fete, saftige og gode, og Lene mente det var et snev av kanel i begge. Vi koste oss med lokal øl mens verdens minst begeistrede kommentator beskrev det som skjedde under OL.
I morgen er den store dagen, vi skal over grensen! Den ligger bare et par kilometer utenfor her vi er nå, men det er uansett en helt annen verden. Vi grugleder oss.
Vær med å bidra på en spleisene til Slava Ukraini Norway på Vipps: 907280.
