USAs trettiniende president døde 29. desember, 100 år gammel. Han mislyktes som president, men vant fredsprisen for mange års innsats for fredssaken gjennom dialog.
Det er snart 44 år siden han gikk av som USAs president, etter et dundrende nederlag mot Ronald Reagan ved presidentvalget i 1980. Carters tap innledet en 12 års regjeringstid for Det republikanske partiet, en situasjon som ikke hadde eksistert siden mellomkrigstiden. Carter var den første sittende president etter 2. verdenskrig til å tape forsøket på å bli gjenvalgt for en andre periode. Nederlaget skyldtes mest av alt den økonomiske situasjonen i USA, men også at traumene etter nederlaget i Vietnamkrigen fortsatte gjennom gisselsituasjonen i Iran.
Jimmy Carter var guvernør i sin hjemstat Georgia fra 1971 til 1975, og var nokså ukjent da han erklærte at han ville stille som presidentkandidat i 1976. USA hadde gjennomlevet noen nokså traumatiske år; president John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas i november i 1963, hans etterfølger Lyndon B. Johnson vant i et valgskred i 1964, og gjennomførte borgerrettighetslovene som skulle få slutt på raseskillet i Sydstatene. Men opptrappingen av USAs deltagelse i krigen i Vietnam utover 1960-tallet gjorde Johnson mektig upopulær, og han takket nei til gjenvalg i 1968. Både borgerrettsforkjemperen Martin Luther King Jr. og Robert F. Kennedy (bror av John F.) ble skutt og drept i 1968, og republikanerne vant presidentvalget. Raseurolighetene, hippiekulturen og krigsmotstanden rystet det amerikanske samfunnet. Eisenhowers visepresident (1953 – 61) Richard M. Nixon erklærte at han vant valget på vegne av «den tause majoritet). Han ble også komfortabelt gjenvalgt i 1972. Men Watergate-skandalen var under oppseiling, og i 1974 valgte han å gå av for å unngå å bli stilt for riksrett (for å ha overvåket Demokratene i forbindelse med valget i 1972). Hans visepresident Spiro Agnew hadde blitt tvunget til å gå av p.g.a. en skattesak. Gerald Ford ble utnevnt til ny visepresident, og overtok så presidentvervet. Han var den første i USAs historie til å være både visepresident og president uten å være valgt til noen av delene. Carter vant altså over Ford, som den første valgte president født i Sydstatene siden 1848. Han skulle gjenreise amerikanernes tro på seg selv og sitt eget land og rolle i verden.
USAs hegemoni som supermakt og leder for «den frie verden» hadde fått seg en alvorlig knekk med nederlaget i Vietnam i 1975. Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger hadde gitt grønt lys for maktbruk og kupp rundt om i verden (bl.a. i Chile, Indonesia, og okkupasjonen av Øst-Timor). I 1975 var Helsinki-erklæringen blitt undertegnet.
På begynnelsen av 1970-tallet opplevet verden en energikrise. Det ble rasjoneringer på bensin, noe som bl.a. medførte bilfrie søndager i Norge. Også i USA steg bensinprisene voldsomt. Nixon hadde frikoblet dollaren fra Gullstandarden. Rentene og utenlandsgjelden steg. USA gjennomgikk en økonomisk krise, og presidenten snakket om «malaise», en slags udefinerbar dårlig helsetilstand – men som også brukes om stagnasjon i økonomien. Det viktigste grepet Carter tok, var å utnevne Paul Volcker til sjef for nasjonalbanken (Federal Reserve). Han erklærte krig mot inflasjonen, noe Carter ikke skulle få glede av i sin presidenttid.
Selv om Demokratene oppfattes som mer venstrevridde, har den svenske forfatteren Johan Norberg i forbindelse med Carters død hentet frem et sitat fra sin egen bok The Capitalist Manifesto:
«One sign of this is that the «Reagan/Thatcher era» started before Reagan and Thatcher. It was actually initiated by their political opponents. It was Reagan’s Democratic representative, Jimmy Carter, who in his first State of the Union speech in 1978 declared: “bit by bit we are chopping down the thicket of unnecessary federal regulations by which the government to often interferes in our personal lives and personal business.” It was the Carter administration that deregulated aviation, railways, trucking and energy (and craft beer! Before him you could not have been allowed to drink a Samuel Adams). It was Carter who appointed Federal Reserve charmain Paul Volcker, who declared war on inflation in October 1979.”
Det startet med Carter, og etter ham har USA hatt mange (eks)guvernører som skulle dra til Washington i den hensikt å «rydde opp.» Manglende erfaring med det politiske systemet og miljøet i hovedstaden har ofte vært en ulempe. Slik var det også for Carter. Han slet med å få gjennomslag i Kongressen (slik f.eks. også Kennedy hadde gjort).
Gjennom flere tiår hadde USA støttet det iranske diktaturet, men i februar 1979 var det slutt. Ayatollah Khomeiny tok makten, og gjorde slutt på Irans monarki. Landet ble i stedet en islamsk republikk, et teokrati – der prestene (ayatollahene) hadde siste ord. Studenter stormet den amerikanske ambassaden i Teheran og tok mange gisler. De ble sittende hele 444 dager i fangenskap, og først sluppet fri etter innsettelsesseremonien til president Ronald Reagan. Et forsøk på en militær redningsaksjon hadde allerede endt i fiasko, og åtte amerikanske soldater døde. Sovjetunionen viste at landet ikke hadde gitt slipp på utenrikspolitiske ambisjoner. 27.desember 1979 ble Afghanistan invadert, og sovjetiske styrker ble stående i landet i 10 år. Motstandsstyrkene USA bygget opp, finansierte og utstyrte med våpen skulle senere gjøre landet til et ultrareligiøst diktatur. Carters positive utenrikspolitiske arv var nedrustningsavtalen Salt II, og Camp David-avtalen; fredsavtalen mellom Israel og Egypt.
Etter nederlaget og avgangen som president startet Jimmy Carter opp sitt eget fredssenter i Atlanta i Georgia. Carter viet sitt liv etter 1981 til arbeidet for fredssaken, gjennom dialog. Han meglet i store og små konflikter verden over, og som en påskjønnelse for innsatsen fikk han som tredje amerikanske president Nobels fredspris i 2002. Teddy Roosevelt var den første amerikanske president som har fått fredsprisen, så Woodrow Wilson, og etter Carter fikk Barack Obama fredsprisen.
Selv om det ikke er grunn til å betvile Carters dype (religiøse) overbevisning og fastholdelse av prinsipper og idealer, kan det være grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt hans megling og dialog gav positive resultater. Som grunnleggeren av Oslo Freedom Forum, Thor Halvorssen påpeker: Det religiøse diktaturet i Iran eksisterer fortsatt. Carter gav godkjent-stempel på resultatet av Hugo Chavez’ folkeavstemning i Venezuela i 2004, ham lovpriste en diktator som Fidel Castro, og reiste til Nord-Korea (og dermed underminerte president Clintons politiske linje overfor regimet). Disse autoritære regimene og diktaturene eksisterer fortsatt. Se Halvorssen konfrontere Carter om godkjent-stempelet på Chavez og Venezuela her.
I 2012 passerte han Herbert Hoover, som den lengstlevende ekspresidenten (Hoover levde i 31 år etter å ha gått av som president). Carter har satt to rekorder som blir svært vanskelige å slå for senere presidenter; han ble hele 100 år gammel, og var ekspresident i 43 av dem.
