Magasin

Tyskerjenter og seksuell kontroll

Dømmes tyskerjentene under strengere regler enn befolkningen flest? Og er det fordi sex er en samfunnssak?

I den siste tiden har flere bøker og annet materiale kommet ut til forsvar for jentene som hadde seksuell omgang med tyske soldater under andre verdenskrig, fra nå av tyskerjentene. Bidragsyterne anklager det norske samfunnet for å ha straffet jentene altfor hardt. Dette har fått spesiell oppmerksomhet etter premieren på «De rettsløse», der gravejournalist Lena-Christin Kalle har laget en dokumentarfilm om behandlingen disse jentene fikk.

Bergensavisens spaltist, Erling Gjelsvik, har skrevet et høyst emosjonelt argument mot tyskerjentene. Han tilhører en gruppe som mener at forsøket på å omskrive historien om disse jentene stakkarsliggjør dem, og at det å fraternisere med fienden er i seg selv forræderi. Mon det. Mesteparten av artikkelen er, som mange andre anklager, høyst anekdotisk bevisføring gjenfortalt til ham og minner da han var altfor ung til å ha skjønt ting selv.

Folkets dom er problematisk

Argumentet for at kvinner som forelsket seg i «fienden» ikke bidro til holdningsarbeidet er forståelig. Holdningskampen var en del av motstandskampen, og hemmelige beskjeder som nisseluer, kam i lomma og binders var med på å sende signaler. Ønsket om å vise tyskerne at de ikke var velkomne var klart. Hvor vidt de lyktes er en annen sak; tyske soldater som tjenestegjorde i Norge priset seg nok lykkelige, de var knapt i kamphandlinger. Så fikk de heller sitte alene på trikken.

Problemet, som Gjelsvik ikke ser ut til å ta inn over seg, er at de faktisk ikke brøt noen lov. Norge hadde heldigvis ingen lov som fortalte kvinner om hvem de kan ha hatt seksuell omgang med. Det vi dermed gjorde, var å pålegge dem folkets dom. Latterliggjøring og utfrysing var det minste problemet. Snauklipping og til dels ødeleggelse av påkledning er lovbrudd, men ingen ville ha arrestert noen som gjorde det. De var jo «gode nordmenn». Langt verre var det at mange jenter ble tvangsinternert. De ble plassert i det som for alle praktiske forhold var konsentrasjonsleire på Ljan, Hovedøya eller andre steder i perioder fra noen dager til flere måneder – uten lov, uten dom, uten appell. Var virkelig dette det frie Norge?

Tyskerjenter interneres ved Haugetun Ungdomsskole på Rolvsøy i mai 1945. Foto: Ukjent fotograf/Østfold fylkes billedarkiv (CC BY-NC-ND 4.0)

Og det er altså før vi snakker om de helt åpenbart uskyldige ofrene for hatet for tyskerjentene. Det ble naturligvis mange barn av disse seksuelle forholdene. De ble vokst opp i skam, frosset ut, negativt forskjellsbehandlet og, naturligvis, mobbet, på grunn av omstendigheter de ikke hadde noen kontroll over. Til å være et protestantisk land med en stor mengde ateister, er denne katolske begeistringen for arvesynd bemerkelsesverdig.

Hvilken moralsk overhøyhet?

Bakgrunnen for mange var at tyskerjentene, eller tyskertøsene, som Gjelsvik ser ut til å foretrekke, var moralsk underlegne. Mon det. Han skildrer hvordan et sanatorium på Lillehammer hjalp jøder under falskt navn å behandles der før de kom seg over til Sverige. Han nevner ikke at landssvikoppgjøret ikke var spesielt opptatt av jødene i det hele tatt. Selv om Norge mistet en tredjedel av sin jødiske befolkning, var behandlingen av jøder gitt svært lite oppmerksomhet. Først i 1997 ble jødenes tildelt kompensasjon for fratatte eiendeler, bortføring til sikker død med mer.

Det gjaldt ikke bare jødene, selv om den saken er den mest graverende. Norske krigsseilere var jo faktisk på heltesiden, men de fikk en svært dårlig behandling av den norske stat. Pengene de var til del ble nektet utbetalt fram til 1972, og de fikk heller ingen behandling for de store nerveproblemene de var påført etter flere år på skip med konstant frykt for å bli bombet. For nordmenn flest var det å sprenge arbeidskontoret mye mer verdt enn å sikre forsyninger til kampene mot nazistene. For andre var de norske krigsseilernes innsats avgjørende.

I 2012 ba politiet offisielt om unnskyldning for deres bidrag til tvangsutsendelsen av norske jøder. Samme år ba Jens Stoltenberg om unnskyldning til jødene (lenken er feildatert til 2015). I 2013 fikk krigsseilerne en unnskyldning av Anne Grethe Strøm-Erichsen.

Hva har så dette med behandlingen av tyskerjenter å gjøre? Vel, man kan undre seg om Norge i det hele tatt har rett til moralsk overhøyhet. Krigen handlet bare om de nordmenn som var i Norge og som var «gode nordmenn», det vil si ikke jøder, homofile eller andre Untermenschen. Er dette virkelig en gruppe som skal straffe jenter som ikke har brutt norsk lov?

7. mai-problematikken

Saken var den at de aller fleste nordmenn ikke gjorde stort under krigen. Skal jeg bidra til Gjelsviks anekdotiske bevisførsel, kan jeg minnes min morfar, en motstandsmann som sto på Gestapos liste i Telemark. Han fortalte at mot slutten av krigen kom det nordmenn rennende inn i motstandsbevegelsen, da alle skjønte hvordan det ville gå. Mange av disse var, ifølge ham, de ivrigste på å hevne seg på de som hadde samarbeidet med tyskerne.

Dette er anekdotisk, men tanken virker besnærende. De som bare var «gode nordmenn» skulle da heve seg over de som ikke var det. Spesielt fordi de måtte kompensere for at de ikke hadde løftet en finger under selve okkupasjonen.

Tyskerjentenes behandling var dermed ikke unik. Det folkelige kravet, sammen med behovet for en ny regjering å framstå som effektiv og på rett side, gjorde at en rekke rettslige prinsipper ble tilsidesatt. Det å gjennomføre straff uten dom var vanlig praksis i landssvikoppgjøret etter krigen. Selv om NKP og de borgerlige partiene, flertallet i Venstre unntatt, stemte mot denne praksisen, ble den gjennomført. Argumentet var at man måtte gjennomføre dette raskt slik at man kunne gå videre. Standardstraffer for, for eksempel, medlemskap i Nasjonal Samling, ble gjennomført uten interesse for formildende omstendigheter eller muligheter for tvangsinnmelding. Slik sett kunne et medlem av politiet som ikke var medlem av NS, men bidro til å tvinge norske jøder på D/S Donau unngå straff, men en sekretær med kone og to barn som fikk valget mellom arbeidsledighet og medlemskap i NS få fengselsstraff i ett år. Store norske selskaper som Norsk Hydro fikk knapt straff i det hele tatt, mens små kunne bli straffet hardt og tungt. Det viktigste var å komme videre, og vi hadde ikke råd til å skade store selskaper.

Problemet var altså at tyskerjentene, og flere andre, ikke hadde brutt norsk lov. For noen ble dette løst med tilbakevirkende effekt, det vil si at man innførte en lov rett før krigens slutt, og dømte alle som hadde brutt loven under krigen. Dette til tross for at grunnlovens § 97 forbyr tilbakevirkende kraft. Men selv et hevngjerrig storting, der man strakk rettsprinsippet til det ugjenkjennelige, innførte ikke noen lover om straff for kvinners seksuelle omgang. Det nærmeste de gikk, var å straffe kvinner som giftet seg med de tyske eller østerrikske soldatene de hadde forelsket seg i, igjen med tilbakevirkende kraft.

Gjelsvik ser ikke ut til å ha samme problemer med å dømme jenter for deres seksuelle omgang. Han er mer komfortabel med å beholde «tøs», altså jente som er løs på tråden, i betegnelsen av disse jentene. Han ser ut til å mene at disse «tøsene» kan skylde seg selv når de er dumme nok til å forelske seg.

Jeg skal gi Gjelsvik rett i én ting: «Også en kvinne kan være et godt rævhol». Flere tyskerjenter var dumme nok til å mene at de var et unntak, men at det var mange andre tyskerjenter som var tøser. De var med andre ord del av den moralske lynsjemobben selv om de var offer for den. Andre kvinner var også spesielt strenge med disse kvinnene. Men de var på ingen måte alene.

Småligheten i oppførselen mot tyskerjentene varte i flere tiår. Kanskje det hadde vært best om de fikk fengselsstraff og ble ferdige med det, selv altså uten å ha forbrutt seg mot norsk lov. Max Manus ansatte i det minste NS-folk etter krigen. Vi kan fortsatt lære mer av ham enn av Gjelsviks vage erindringer og utdaterte holdninger.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer