FrP flyr høyt på meningsmålingene. Ap utnevner FrP til hovedmotstander i valgkampen. Høyre er fornærmet. Det ligner opptakten til valgkampen i 1989. Så hva har FrP og Høyre lært?
Ap har hatt landsstyremøte, og utropt FrP til hovedmotstander i valgkampen. Ikke rart, for FrP er ikke bare det største partiet på borgerlig side. Frem til Jesus-Jens Supermann Stoltenberg kom tilbake til fedrelandet var FrP også største parti. Punktum. Og Høyre furter.
Kan de tre største partienes posisjonering i forkant av årets valgkamp føre til at den blir en reprise av valgkampen i 1989? Mye har skjedd på 45 år. Så hvorfor er de strategiske plasseringene så like? Noen bør minne om hvordan det gikk i 1989.
Høyre skusler bort troverdigheten
NRK var den eneste nasjonale TV-kanalen. I 1986 gikk Willoch-regjeringen av fordi Stortingets flertall ikke ville bøye seg for Willochs kabinettspørsmål (altså trussel om å gå av hvis Stortinget ikke gir regjeringen viljen sin). Høyre lyktes med å plassere skylden hos FrP, fordi Carl I. Hagen hadde lovet ikke å felle en borgerlig regjering. FrP ble omtrent utradert, men havnet «på vippen» mellom H/KrF/SP og Ap/SV. I 1987 forsøkte de tre tidligere regjeringspartiene seg på å felle Ap-regjeringen på et løfte om mer penger til bøndene. Det gikk dårlig. FrP kunne i beste sendetid på TV vise seg som mer ansvarlige enn Høyre om pengebruken over offentlige budsjetter. Høyre hadde mistet sitt beste kort, og brede lag av velgere hadde fått øynene opp for fløypartiet FrP.
«Hagen større enn Høyre»
I 1988 fant NRK ut at de ville direktesende partienes landsmøter på TV. Streame ville vi vel kalt det i dag. Den gang var det helt nytt. Høyre var først ute, men klarte ikke å utnytte sjansen. FrP derimot, var vant med klar tale og utradisjonell markedsføring. Så partiet gjorde landsmøtet til et utstillingsvindu for egen politikk. Rett efter landsmøtet presenterte Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) en gallup som gav FrP 24,1% oppslutning. Dagbladet fulgte opp under vignetten «Hagen større enn Høyre», med å presentere sammensetningen av en regjering med Carl I. Hagen som statsminister, og hvordan en slik regjering kunne bli en realitet i 1989. Folk i Høyre åpnet for å regjere med FrP.
Gallupvinden la seg da sommeren nærmet seg. Men FrP rigget seg for valgkampen 1989. Det gjorde også Ap. NRK fortsatte sitt eksperiment med å direkteoverføre fra partienes landsmøter, også i valgåret. FrP klarte å gjenta suksessen. Og Ap var forberedt.
Slaget om velferdsstaten
NRK arrangerte statsministerduell mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og FrPs formann Carl I. Hagen. For første gang ble FrP oppfattet som noe mer enn et fløyparti. Ap skremte velgerne med at FrP kunne få regjeringsmakt, og demontere velferdsstaten. Men statsministerduellen endte uavgjort. Kommentatorene var enige om at Hagen kunne matche Gro i debatt. Og velgerne lot seg ikke skremme. FrP åpnet valgkampen sin i den gamle arbeider-bastionen, gruvebyen Røros. FrPs budskap var at Ap hadde fjernet seg fra vanlige folk.
Hva hadde Ap som andre partier manglet? Et enormt stort partiapparat. Samt LOs penger og utredningsmakt. Ap, LO og FAFO hadde regnet på FrPs folketrygdmodell. FUI, FrPs nyetablerte utredningsinstitutt (Jan Arild Snoen) klarte aldri å tilbakevise LOs regnestykker, og dermed var FrP drevet på defensiven. Gallupene hadde vist over 20% oppslutning da valgkampen startet, men nå startet velgerflukten. Da snudde Ap kanonene mot Høyre, og rampelyset forsvant. FrP stod igjen i skyggen, og lurte på hva som skjedde.
Tross LOs millioner tapte Ap makten
LOs millioner og utredningsmakt klarte likevel ikke å berge Aps regjeringsmakt. Gro måtte igjen gå av, og Høyre, KrF og SP inntok regjeringskontorene. Igjen på FrPs nåde (som i 1985). Denne gang var noe fundamentalt annerledes; FrP var landets tredje største parti, også på Stortinget. Et langt mer selvsikkert og velutrustet FrP var landets tredje største ikke bare på Stortinget, men også i kommunestyrer og fylkesting. Nå skulle partiorganisasjonen bygges, og politikken presenteres for nye velgergrupper.
Deja vu
I bakgrunnen lurte et spøkelse i norsk politikk; Europa. EF skulle bli til EU. EØS-avtalen skulle bli vedtatt, selv om FrP holdt på å skusle bort muligheten. SP skulle velge alenegang og profilering mot EU-medlemskap fremfor regjeringsmakt, og erstattet EU-vennlige Syse med EU-vennlige Gro. FrP skulle bli selve vinglepartiet i EU-saken. Nei-standpunktet de manglet mellom 1989 og 1993 har de nå..
Hørt det før? Det er ikke bare Ap, FrP og Høyre som inntar de samme posisjonene i år som i 1989. Også Sp har gjort det. For EU-spøkelset er på vei inn igjen i norsk politikk. I 1989 var det fortsatt kald krig, selv om det var tøvær i Moskva, og reformene gav resultater Gorbatsjov ikke klarte å henge med på.
Hva er likevel annerledes i år? Trusselen fra øst er blitt til en flerårig krig i Ukraina. Og USA er ikke en forutsigbar størrelse og støtte for Norge. Venstre og FrP har byttet EU-standpunkt.
Kanskje 2025-valgkampen likevel blir annerledes enn 1989, selv om brikkene på brettet står omtrent som den gang.
