Liberalistene ble stiftet i 2014 og blir nå sannsynligvis nedlagt.1 Det er både forståelig og ganske så vemodig. Tanken var vakker. Man ønsket å etablere et konsekvent liberalistisk parti som hadde bredere appell og en friskere profil enn Det Liberale Folkepartiet.
Partiet ble stiftet ut fra et ønske om å leve i et fritt samfunn. Målet var ikke egen makt og vinning, men ønsket om å endre samfunnet. Radikalt, i retning full frihet.
Liberalistene var et idealistisk prosjekt. Partiet var fullt av idealister som la ned utallige arbeidstimer. Det fortjener de ros og takknemlighet for.
Planen var å stille til valg ved stortingsvalget i 2017, men i Oslo tjuvstartet de gjennom å stille til kommunevalget allerede i 2015.
Mitt møte med Liberalistene
Jeg fikk ikke med meg starten på Liberalistene. I en drøy tiårsperiode fra 1994 til 2004 (og mye før og litt etter) var jeg ekstremt aktiv og deltok på tilnærmet alt som skjedde av liberalisme i Norge. Så ble jeg lei. Livet trengte nye farger og muligheter. I over ti år var jeg bare sporadisk involvert. Jeg holdt foredrag når jeg ble spurt og skrev litt i ny og ne.
Første gangen jeg fikk rapport om hva som skjedde med Liberalistene var fra Jan Arild Snoen. Han hadde vært innom landsmøtet i 2015 for å selge bøker eller noe slikt. Det var på et sted på Aker brygge, tror jeg. Han nevnte at det var overraskende mange der og de også så ganske normale ut. Jeg ble nysgjerrig. I valgkampen i 2015 pratet jeg med både Arnt Rune Flekstad og Roald Ribe, og begge gjorde et godt inntrykk. Jeg var også innom noen Liberale Aftener i 2016 og 2017.
Våren 2017 meldte jeg meg inn i Liberalistene. Jeg hadde ingen planer om å være aktiv og var ikke delegat til landsmøtet.
Mitt første landsmøte
Noen dager før landsmøtet i 2017 delte jeg tilfeldigvis et par burgere med Roald, og jeg fikk med meg at det var konflikter. Partiets leder (Arnt Rune) og nestleder (Roald) samarbeidet ikke godt og begge ønsket å være leder i Liberalistene. Jeg hadde ingen formening om hva som foregikk, men ble invitert på et forsoningsmøte fredagen, dagen før landsmøtet. Jeg prøvde å være diplomat og snakke om interessefellesskap. Jeg støttet på det tidspunktet ingen kandidater over noen andre.
Jeg skjønte imidlertid at det kom mange mennesker på landsmøtet som var på Håndverkeren, at det var litt kaotisk og at det ville bli kampvotering. Jeg har jo bakgrunn som organisasjonsnerd og sa underveis noe slikt som «jeg håper dere har en god ordstyrer». Noen minutter senere hadde Ole T. Hoelseth som jeg kjente fra før og som organiserte landsmøtet, konkludert og spurte om jeg ville bli ordstyrer. Ingen hadde noen innsigelser på det.
Jeg sørget for at Ole delte alle dokumenter med meg, og reiste rett opp på jobb. Der tilbragte jeg omtrent seks timer med å forberede meg til landsmøtet neste dag. Det var blant annet planlagt at all stemmegivning skulle skje elektronisk, og noe av det første jeg gjorde den kvelden var å sørge for å printe ut stemmesedler på papir.
Jeg var tidlig ute på lørdag morgen, for å være blant de første som ankom landsmøtet som var på Håndverkeren i Oslo. Jeg stoppet på Deli de Luca for en liten frokost, og traff jeg to kjente ansikter som jeg ikke hadde truffet in person tidligere. Rogalands store sønner, Ronny Skjæveland og Kjell Bakke. Det var trivelig, og vi tok følge til landsmøtesalen.
Jeg kommer kanskje til å skrive mer om dette landsmøtet siden, men det var over 200 mennesker innom og omtrent halvparten av dem var delegater. Møtet gikk bra og det var en velsignelse at jeg hadde stemmesedler på papir, siden den elektroniske stemmegivningen aldri fungerte.
Det var imidlertid inspirerende å se hvor mange liberalister som var der den dagen. Det er sannsynligvis Norgesrekord i samling av norske liberalister på et sted.
Medlem fra 2017 til 2022
Landsmøtet var på mange måter representativt for Liberalistene i 2017. Det var mange folk der. De færreste hadde noen særlig organisatorisk erfaring. Stemningen var god og optimismen sterkere enn realismen. Det var mye god liberalisme blant deltakerne og litt av hvert annet. Man hadde ikke satt ut en fjøslykt, men en haug med memer som traff bredt, og det hadde litt samme effekt.
Partiet hadde lyktes godt med å markedsføre seg på sosiale medier. Mange fulgte partiet og aktiviteten der var stor. Valgkamp hadde man derimot liten erfaring med. Valgkampen i 2017 var ganske dårlig og mye gikk galt. Jeg var en av to forfattere av evalueringen, så jeg satt meg grundig inn i hva som hadde skjedd.
Her er litt av sjarmen med Liberalistene. De var ildsjeler og idealister og ikke proffe politikere. På godt og vondt. De liberalistene som var drevne med organisasjon og valgkamp, var allerede aktive i andre partier. Liberalistene var et idéparti.
Et nytt og radikalt parti var imidlertid det som jeg og mange andre ønsket oss. Vi ville ikke ha litt mer frihet. Vi ønsket et helt fritt samfunn. Et samfunn med minst mulig stat. Det gir ikke like mange stemmer som å være aktiv i Høyre, Venstre eller FrP, men det er jammen mye mer givende og godt for egen sjelefred.
De neste to årene ble jeg mer aktiv. Jeg ble med i styret i Liberalistene Oslo og var ordstyrer også på landsmøtet i 2018. Der ble det ny lederstrid. Arnt Rune ble gjenvalgt med en stemmes overvekt mot Ronny. To år senere ble utfallet av kampvotering mellom de samme to at Ronny Skjæveland ble leder i Liberalistene. Med unntak av Ronnys toårsperiode som leder og Espen Hagen Hammes lederskap det første året, har Arnt Rune Flekstad vært partiets leder i hele partiets historie. Han har lagt ned et imponerende antall timer for Liberalistene.
Jeg ble så mindre aktiv. Jeg deltok litt i valgkampen i 2019. 1. november ble jeg redaktør for Liberaleren igjen, og enda mindre aktiv i Liberalistene. Fra 2020 ble mine bidrag minimale. Dette skyldes primært at begge mine foreldre ble syke og gikk bort i løpet av et par år, og ikke forhold internt i Liberalistene.
Det er imidlertid ingen hemmelighet at jeg var kritisk til mye av det som skjedde og en betydelig del av dem som var aktive i partiets sosiale medier. Det vil jeg muligens skrive om en annen gang. Nå som partiets korte og hektiske liv går mot slutten, er det betydelig mer givende å fokusere på det viktigste.
Menneskene. De fine menneskene.
Menneskene er det viktigste
Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker gjennom årene jeg var involvert i Liberalistene.2 Noen er allerede nevnt, og det kan aldri bli en fullstendig liste. Jeg vil imidlertid trekke frem en god del virkelig fine mennesker. Vegard Nøtnæs er en god start. Hans bidrag til Liberalistene og til Liberaleren har vært fenomenale. Han er en kjernekar og flink på alle måter. Benjamin og Victoria, og Sebastian og Oda har det vært en fornøyelse å bli kjent med. Christoffer er en stor intellektuell kapasitet og har beholdt barnet i seg. Jeg glemmer aldri klemmen han gav David D. Friedman da sistnevnte var taler på landsmøtet i 2018. Trond S og Trond J er kjent for sine store diplomatiske ferdigheter og forsiktige tone på sosiale medier, men virkelige kjernekarer i det virkelige liv.
Jeg har satt pris på sørlendingene i Liberalistene, og spesielt Kenneth. Alle organisasjoner trenger en Kenneth. Harald og Daniel har jeg hatt mange gode opplevelser med. Vestlendingene med Arild, Fredrik, Jon og Jørgen har gitt meg mange fine minner. Amund og Lars Jøran kommer jeg aldri til å glemme, ei heller Lorgen. Natalya og Knut-Eirik var virkelig engasjerte i valgkampen i 2021. Ravn og Espen er voksne karer som jeg har hatt mange interessante samtaler med. Klaus, Dag, Henrik og Henning er fine mennesker. Jan og jeg har mye felles, inkludert en veldig fin jobb. Petter, Steffen, Niclas og Vegard M er også mennesker jeg setter stor pris på! Flere av ungdommene i LibUng har jeg hatt mye positiv omgang med, for eksempel Lukas, Eivind, Sven, Bård, Aleksander, Axel, Lasse, Daniel, Steinar, Stian, Magnus og Simen.
Ikke minst har jeg hatt det virkelig fint sammen med de fine, liberale og gode menneskene i Oslo. Peter, Kenneth, Aleksander, Haakon, Laura, Arne, David, Christian, Remy, Didrik, Vebjørn og Geir. Så har du John, Ben og Leon som har vært solide støttespillere og bidratt med mye klokskap.
Jeg har sikkert glemt noen som burde blitt nevnt.3 Et langt liv har lært meg at liberalister generelt ikke er bedre enn andre mennesker. Men mange av de menneskene jeg har møtt har vært helt strålende mennesker. Et godt eksempel er avdøde Rune Hasle som politisk var helt håpløs, men som blomstret av livsglede og raushet. Jeg satt virkelig pris på ham!
Takk for alt som har blitt gjort
Når Liberalistene nå stemmes inn i solnedgangen, er det på tide å gi en takk til alle dem som har gitt av sin tid og sitt liv for at verden skal bli litt bedre og friere. Kampen for et fritt samfunn er imidlertid ikke knyttet til et parti eller et konsept. Opp gjennom årene har jeg vært involvert i et tosifret antall organisasjoner og prosjekter. Noen er døgnfluer, andre mer langvarige. Slik er livet, og det er helt fint.
Ting kommer og ting går. Kampen for frihet består.4
- Lenke til program for dagens landsmøte ↩︎
- Det er også slik at flere av de nevnte ikke lenger er medlem i Liberalistene. ↩︎
- Jeg kom etter at alle disse var nevnt også på følgende, som jeg inkluderer her for å ikke gjøre teksten for lang. Lars-Erik, Kristin, Daisy, Fredrik J, Eva, Nicolay, Christopher, Håkon, Tonje, Gaute, Eivind, Kristian og Oddmund. ↩︎
- Og etter publisering ble jeg gjort oppmerksom på at jeg til og med glemte Vegard Ottervig som jo stiftet partiet og gjorde mesteparten av det organisatoriske arbeidet i starten. Det er ulempen med å nevne navn. ↩︎
