Høyres leder Erna Solberg har gitt opp kampen mot å få ned antall uføre. Hun gikk nemlig for litt siden hardt ut og lovte å få ned veksten i antall uføre. Dette minner meg om «god gammel Høyrepolitikk» der man ikke skulle redusere offentlige utgifter, men kun redusere veksten i offentlige utgifter.
God konservativ politikk med andre ord. Man vil ikke endre retningen, man vil bare ha litt senere tempo i gal retning. Vi liberalere mener som vanlig at dette ikke er godt nok.
Antall uføre er en tragedie. Når mennesker ikke arbeider, men i stedet mottar ulike former for trygder, er det skikkelig ille. Både for den enkelte og for samfunnet.
Det er ikke bra å være en del av NAV-systemet der man i stedet for å gjøre noe produktiv blir en belastning for andre mennesker og føler seg unyttig. En kasteball i systemet med incentiver som gjør vondt for alle involverte.
For samfunnet – det vil si for andre mennesker – er det også skadelig. Det er nemlig slik at utgiftene til de som ikke jobber, kommer fra dem som jobber, gjennom skattlegging. For hver person som er utenfor arbeidslivet, må de som arbeider jobbe litt lenger.
Skatt handler nemlig ikke primært om penger, men om tid. Skatt fratar deg en del av livet ditt, en del av den tiden du har tilgjengelig for det du ønsker å gjøre. La meg illustrere det gjennom et eksempel.
La oss anta at man trenger å arbeide 40 uker i året for å skaffe de inntektene som man ønsker. Hvis 10% er uføre, noe som er et lavt tall med nesten 400 000 uføre av 3 millioner sysselsatte. så betyr det at 9 andre må dele på de 40 ukene til den uføre. Det er over 4 uker per person i jobb. De sysselsatte koster altså oss andre omtrent en måneds ferie.
Tallene over er selvsagt veldig, veldig omtrentlige. Sannsynligvis også litt feil siden for eksempel 40 uker var «tenk på et tall». De illustrerer imidlertid det essensielle poenget. Når noen blir ufør, betyr det at folk i arbeid mister ferie og fritid.
