NRKs utenriksdekning er ikke hva den engang var – hvis den noen gang i det hele tatt var det. Dekningen av Argentina peker både i positiv og negativ retning.
Ideologisk semantisk flertydighet
Når en journalist skal dekke politikk og politikere vil det være naturlig å komme med ideologisk tyngede merkelapper og betegnelser. Et vesentlig problem i denne sammenhengen er at disse begrepene i høy grad er befengt med semantisk flertydighet. Det vil si at det betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, og det betyr forskjellige ting for samme person i ulik kontekst. Semantisk flertydighet gjør politikken og samfunnet vanskelig å skjønne, men også mye mer interessant.
Verden er et komplisert sted og problemet oppstår når noen, som de selvsagt må, strukturerer verden. Jeg tenker på dette som en dimensjonsreduksjon. I vårt tilfelle handler det mye om å redusere politisk sjargong til å passe en høyre/venstre-akse. Vi har alle vært dér.
Tilfellet Milei
Skjermdumpen over er hentet fra et innslag på NRKs Dagsrevyen der hovedpoenget i innslaget er at transpersoners rettigheter innskrenkes i Argentina, under Milei. Når det er sagt, så viser teksten at journalisten har innsikt i problemstillingen og Mileis ideologiske posisjon. For å ta det siste først: betegnelsen ultraliberal er kanskje ikke helt konvensjonell, men den er lett å akseptere. Den er eksempelvis i tråd med Nozicks begrep the Ultra Minimal State, eller på norsk gjerne bare marginalstaten. Den andre poenget er også presist: Milei vil ha slutt på positiv diskriminering. Faktum her er at en kvoteringsordning i Argentina som krevde at minst 1% av alle offentlige personer skulle være transpersoner nå avvikles. Statlig finansiering av hormonblokkere til barn forsvinner også.
Dette er jo en endring i politikken og er en grei sak å diskutere. Litt generalisert: er positive rettigheter rettigheter, eller er det bare negative rettigheter som er det. Fakta er derimot greit, jeg har selv sett X posteringer fra Milei som sier (i min oversettelse): «Du kan kle deg som du vil, du kan gå til sengs med hvem du vil og du kan bruke de pronomenene du vil, men du kan ikke kreve privilegier fra staten begrunnet i disse valgene». Så fra nå av har ingen privilegier. Å tematisere disse problemstillingene er uproblematisk, men…:
NRKs standard repertoar
Dagsrevyens presentasjon av innslaget er derimot preget av en grovkornethet som grenser til det meningstilslørende. Se klippet under:
Her er det to påstander, eller karakteristikker: (transpersoners) rettigheter er truet og Javier Milei er en ytre høyre president. Disse påstandene er ikke tatt helt ut av luften: kvotering av transpersoner tar slutt i Argentina, og Milei ser på seg selv som en politiker som tilhører høyresiden.
Det etterlatte inntrykket er dog at transpersoners rettigheter er truet, når de bare har samme rettigheter som cis-personer, eller at transpersoners rettigheter er dårligere i Argentina enn i andre land. Her ville det være naturlig å stille spørsmålet: er den (i reportasjen snart nevnte) kvoteringsordningen noe som man finner i andre land; finner man den i Norge? Hvis man kaller Milei for «ytre høyre», så setter man ham i selskap med sjarmører som Geert Wilders eller Victor Orban. Ser verden slik ut i NRKs øyne? Er det ikke noe som skurrer når journalisten i reportasjen bruker uttrykket «ultraliberal»? I mitt hode skurrer ikke bare NRKs begrepsbruk – den er som et flygel som deiser i bakken fra femte etasje1.
Det stanser imidlertid ikke her: det er også et spørsmål om valg av saker som NRK velger å dekke fra Argentina. Det tør være en kjent sak at Argentina har vært i en økonomisk vanskelig situasjon. Landet har misligholdt sin statsgjeld, dette er hva man mer folkelig kaller å gå konkurs. Under Milei har utviklingen gått i riktig retning. I denne konteksten kan det nevnes at kredittkarakteren på Argentinas utenlandsgjeld har hevet seg fra en karakter på CC til CCC+. Et stort løft, men også et langt stykke unna å stå tørrskodd på land. The Economists lesere kåret Argentina til det landet i verden som hadde den mest positive utviklingen i fjor. Magasinets journalister valgte Bangladesh. Dekningen av Argentina i denne publikasjonen er preget av innsikt, noe som gjenfinnes i en rekke artikler. F. eks. denne. NRKs dekning er derimot ofte negativ og snever. Den handler om at en liten gruppe, eks. filmregissører eller barn som man søker hormonblokkere for, ikke lenger får støtte fra staten. Dette er en stat som har hatt kredittkarakteren CC. Totaliteten i vinklingen girt et bilde som er uhyrlig i sin skjevhet.
Endelig – NRK liker å vise kryssklipp der Milei virker gæren. Det er i og for seg også greit, men NRKs representanter later ikke til å forstå Mileis rolle som klovn. Dette er en mann som kler seg opp i et superhelt-kostyme og kaller seg General AnCap. Igjen er skjevheten i NRKs dekning uhyrlig og resultatet er en tilsløring av hva som foregår i Argentina.
Når det er sagt – det er ikke noe i veien for å vise Milei som klovn, det er ikke noe i veien for å vise at han står for en politikk som er annerledes enn hva den norske regjeringen står for, og det er ikke noe i veien med å vise at når argentinsk økonomi skal fikses, så vil det gjennomføres innsparinger som fører til at personer som har fått offentlig støtte tidligere ikke får det lenger. Totaliteten av dekningen er dessverre mangelfull.
Se hele klippet her, det er innslag 14. Argentina.
Når vi nå er inne på Argentina
Så kan vi jo ta et par morsomme historier som har dukket opp i pressen. Kirchner opprettet i 2010 en statlig TV-kanal som heter Paka Paka, og som er rettet mot barn. Frihetlige krefter har karakterisert innholdet som propaganda. Rimeligvis er dette noe Milei vil til livs. Dette har vist seg vanskelig, men det viser seg at departementet kan påvirke innholdet på kanalen. Ifølge nyhetene skal Paka Paka nå vise Tuttle Twins, en i mange henseender liberalistisk tegnefilmserie for barn. Den tar for seg individuell frihet, økonomisk teori og eksempelvis bitcoin. Statlig TV er selvsagt tull, også NRK, men hendelsen er i alle fall morsom, se klipp:
Så har vi historien om at den afrikanske øyen Annobón ville bli argentinsk. Nærmere undersøkelser viser at dette var å smøre tjukt på, men en artig historie er det fortsatt.
En interessant nyhet er hvor populær Milei er, til tross for omfattende innsparing i offentlige utgifter. Figuren under viser en spørreundersøkelse for argentinske velgere om hva de mener om ulike politikere. Faktisk er Milei den eneste av disse politikerne som har en netto positiv approval rating. Interessant nå som Kirchner har meldt seg på i valgkampen.
- Noe som minner meg på at Andrej Nebb (i Norge av DePress-fame) fremførte et performance-kunst stunt som innebar å heise et flygel opp i en kran og så la det styrte mot bakken med et kræsj. ↩︎
