Vann og avløp er ett av områdene en liberalist med troverdighet har problemer med å privatisere. Det er mulig å organisere disse kommunale tjenestene annerledes enn i dag, men enkelt er det ikke.
Det betyr at kommunene nærmest har monopol på vann og avløp. Et politikerstyrt monopol er en ulempe for befolkningen, noe vi har erfart og erfarer.
Grenser for politikk, altså færre oppgaver i kommunal sektor, slik at kommunene kan prioritere infrastruktur, kan være et alternativ. Vann og avløp i egne kommunale selskap, er et annet alternativ. Gjennom ny organisering får selskapene hånd om pengene fra gebyrene, gebyr som kun bør gå til drift og investeringer av vann- og avløpsnettet.
En naturlig del av debatten er sentralisering. Desentralisert bosetting betyr flere anlegg, anlegg som øker drifts- og investeringskostnadene.
Interesseorganisasjonen Norsk Vann har laget en rapport som viser at politikere må foreta ekstreme investeringer i vann og avløp de neste 20 årene. Summen kommunene må investere er så stor, at det er vanskelig å ta prislappen på alvor. Investeringsbehovet er mellom 400 og 500 milliarder kroner de neste to tiårene. På et selvkostområde der innbyggere betaler for spleiselaget, kan det bety dobling av årsavgiften. Innbyggere som i dag betaler en årlig sats på til sammen 10 000 kroner i vann- og avløpsgebyr, kan de neste årene få faktura på 20 000 kroner. I tillegg kommer renovasjon, feiing og eiendomsskatt.
Dette kan bli svært kostbart!
Ifølge rapporten fra Norsk Vann, varierer investeringsbehovet mellom regionene og kommunene. Det er Vestland fylke som må ta de største investeringene, mens Finnmark har det laveste investeringsbehovet.
EUs nye avløpsdirektiv vil kreve store investeringer i avløpsrensing, spesielt i små og mellomstore kommuner, ifølge rapporten.
