Brian Wilson døde 11. juni etter flere års skrantende helse. Et misforstått geni har dermed gått ut av tiden.
Gitarist Noel Gallagher fra bandet Oasis skal ha sagt at Beach Boys var et overvurdert barbershop-band som var store fordi de alfabetisk kom rett foran Beatles og fordi Paul McCartney likte dem. Langt på vei har han rett, men Beach Boys var langt mer interessante og viktige enn det. Og nesten ene og alene skyldtes det Brian Wilson.
Fortroppen mot klisjépop
Allerede da rock’n’roll ble allemannseie i USA i 1955, var det en kamp om platekjøpende ungdom. I det ene hjørnet hadde man talentfulle musikere som skrev egne låter og som forandret rockemusikken, som Chuck Berry, Little Richard og Carl Perkins. I det andre en rekke unge og ikke alltid spesielt dyktige musikere som covret eller fikk låter skrevet for seg av profesjonelle musikere, som Connie Francis og Pat Boone og en håndfull andre. Rockerne begynte klart sterkest, men mot slutten av 50-årene var det klart at den studioproduserte popmusikken ville vinne. Et halvt dusin one-hit-wonders ved navn Bobby, Leslie, Fabian, Eva, Brian, Brenda og flere andre. Sangene handlet om nye døgnflue-danser eller kjærlighetshistorier skrevet for tolvåringer. Det opprørske rock-n-roll-etoset som rev ned skillet mellom sorte og hvite og tok pidestallen vekk fra foreldre, prester og politi, var nå erstattet. Nå fikk vi et sanert regime av aspartam-musikk – sukkersøtt, men også uekte – med temaer som «bare vent til kjæresten min kommer, da blir det bråk» eller «jeg savner deg så mye fordi jeg er på sommerskole og du er hjemme». Onde tunger vil si at vi fortsatt er der; en altfor høy prosent av musikken som gjør det best på Billboard også i disse dager er skrevet av syv svensker, i hovedsak Max Martin.
Det første anstendige angrepet på denne ferdigtygde musikken sto altså Brian Wilson bak. Sammen med brødrende Carl (gitar) og Denis (trommer), fetteren Mike Love (sang) og vennen Al Jardine (gitar), ble Brians Beach Boys noe helt nytt. De skrev egne låter, og lyktes i å forene gitarrock og a capella-sang i en høyere enhet med nydelige harmonier. Låtene handlet om surfing, damer, bilkjøring og enkelte tenåringsproblemer, kort sagt California. Selv om det var bare ett hestehode foran konkurrentene i modenhet, var musikken mer interessant, kvaliteten på sangen bedre, låtskrivingen mer original og den generelle følelsen langt mer relevant for mange. Og det var Brian Wilson som sto bak mesteparten av dem.
Det ensomme geniet
Beach Boys ble store i 1962, og var på høyden året etter. Dette var i liten grad takket være plateselskapet Capitol Records, som de måtte be om å gi ut de første hitene. Her hjalp faren til Brian, Murry, med, men ellers var Murry en bølle som slo og skrek til den sarte Brian. Brian hadde da allerede tatt over som produsent for bandet, og deltok ikke så mye på turneene som tidligere. Brian sto bak, helt eller delvis, hele 42 sanger for andre band eller artister i tillegg til Beach Boys.
I begynnelsen av 1964 fikk imidlertid Beach Boys, som alle andre amerikanske grupper og artister, et annet type slag i ansiktet, denne gangen i overført betydning. Britiske band, ledet av fire gutter fra Liverpool, forandret musikken helt. De britiske bandene hadde mye sterkere tilknytning til den gamle amerikanske rocken, men med spennende tillegg. Beach Boys’ tidligere konkurrenter, aspartam-popen, ble vasket bort. Nesten ingen overlevde den såkalte britiske invasjonen.
Brian Wilson, derimot, forsto at bandet måtte forandre seg. Han svarte brukbart med bandets første nummer 1-hit, «I Get Around». Brian ble med på den internasjonale turneen til bandet, og dette, det anstrengte forholdet til faren (som fikk sparken som manager), bandets og plateselskapets avhengighet av hans evner til å skrive låter og generelt stress gjorde at han ble mer og mer tilbaketrukket. Mot slutten av 1964 fikk han et nervøst sammenbrudd.
Langt på vei var det forholdet til The Beatles som preget ham. De hadde to geniale låskrivere – Harrison hadde bare én låt da – Brian var alene. The Beatles hadde produsent George Martin, Brian var alene. Verre enn alene var at han var ensom. Og der Brian kan sees på som et musikalsk geni, var han usedvanlig dårlig til å finne venner. Han tilbrakte tid sammen med musikere som på den ene siden introduserte ham til mystisisme og spennende nye og moderne tanker, men på den andre siden narkotika i mengder Brian ikke var vant til, og definitivt ikke hadde godt av.
Samtidig var 1965 rent musikalsk en stor suksess. «Help Me Rhonda», «California Girls» og «Barbara Ann» (den siste en cover) lå på respektive 1., 3. og 2. plass på Billboard, og var også store utenfor USA.
Den siste genistrek
I desember 1965 kom The Beatles ut med albumet Rubber Soul, en blanding av viserock, standardrock og velklingende pop. Musikken var introspektiv («Nowhere Man»), drømmende («In My Life») og utleverende («Norwegian Wood»). Brian Wilson skjønte at han måtte endre kvaliteten.
Sammen med jingle-forfatteren Tony Asher, startet Brian Wilson øyeblikkelig på et mektig prosjekt som skulle bli et mektig svar på Rubber Soul. Albumet, med tittelen Pet Sounds, ble både Brian og Beach Boys’ magnum opus.
Lyktes han? Tja. Hører man på låtene, er det en blanding av popvennlige og ukompliserte låter («Wouldn’t it be Nice»), sjarmerende covre («Sloop John B»), mesterverket («God Only Knows») og ellers flere sanger som er musikalsk utfordrende, arrangementsmessig kompliserte og lyrisk selvransakende. Samtidig er ikke dette sanger som står voldsomt godt på egen hånd. Det er ikke spesielt mange som heller vil høre «Don’t Talk (Put Your Head on my Shoulder)» enn «Little Deuce Coupe».
Plata ble ingen suksess i USA, men den ble enorm i Storbritannia. Hadde Brian Wilson bare kommet seg over dammen, hadde sannsynligvis historien vært en annen. Dessverre var han ikke særlig begeistret for å reise.
Dødsstøtet og personlig krise
Brian Wilson var selv med på å bygge opp under ideen om at han var et geni, sammen med den britiske tekstforfatteren Derek Taylor. Dette førte til at andre medlemmer, spesielt Mike Love, ble lei av at Brian fikk all æren. Og de to lyktes faktisk i å ordne det som skulle bli The Beach Boys kanskje største sang noensinne, «Good Vibrations», om enn det var i hovedsak Brians fortjeneste. Låta har flere deler, den bygger seg nesten operatisk opp, og den har fantastiske harmonier. Parallellen med «Bohemian Rhapsody» er kanskje noe søkt, men sangen er omtrent like bra og avansert.
Rundt samtidig hadde The Beatles gitt ut albumet Revolver, som var et godt skritt opp fra Rubber Soul. Brian Wilson måtte lage et album som var enda bedre enn både Pet Sounds og The Beatles’ nyere bidrag. Albumet skulle hete Smile, og han brukte mye tid på det. Langt verre var det at hans beskjeder og orkestreringer ble rarere og rarere. De fleste skjønte ikke hva han ville, langt på vei inkludert Brian selv. Det ble krangling og uenighet. Resten av The Beach Boys ville synge det de pleide.
Så kom låta «Strawberry Fields Forever». The Beatles hadde gjort på én sang det Brian ville gjøre på et helt album. Deretter kom albumet Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Det ble klokkeklart at The Beach Boys var utdatert. Brian selv var ikke utdatert. Han var avansert, men usikker. Langt verre var at han ble stadig mer paranoid, delvis på grunn av narkotika. I tillegg var han nedslått. Han hadde tapt mot The Beatles. Det hadde riktignok resten av verden også på den tiden, men for Brian var dette ikke nok. Han hadde satt seg selv på en pidestall, og nå var han der, høyt over sine bandmedlemmer, alene, ukomfortabel. Mesteparten av 1970-årene gikk bort på narkotika, alkohol, mat og mye annet i overdose.
Brian kom seg ut av dette takket være Eugene Landy, en psykolog som hadde kontroll over ham og satte ham på strenge dietter i to perioder, først på midten av 1970-årene, og så tidlig i 1980-årene. Det kostet en formue, og Brian og resten av Beach Boys måtte betale en formue.
Relikviet fra Hawthorne
Selv om Brian Wilson hadde vært med på å skape ryktet om at han var et geni, hadde han særlig én profet; Paul McCartney. For selv om Paul hadde vært hovedarkitekten bak albumet som gjorde The Beach Boys til gammeldags, var han også den som i størst grad forstod Brian. Og når Paul McCartney sier at noe er bra i 1967, da lytter man.
Da Brian Wilson endelig kom seg ut av skyggen til psykologen Eugene Landy og begynte å omgås mennesker igjen, ble han mottatt som en helt. Eller, mer presist, som et relikvium, en hellig gjenstand fra gamle dager. Alle ville snakke med ham, han ble stadig intervjuet og han ble hyllet som en gårsdagens geni.
Brian likte det ikke spesielt godt. Han så nok ikke på seg som et geni eller relikvium. Han var først og fremst en musiker.
Han tok feil. Han var et geni. Han bør huskes som et geni. Et geni med dårlig timing, elendige venner og totalt mangel på evne til å sette personlige grenser. Men et geni som kunne skrive noen helt fantastiske sanger.
