Norge er blant landene i verden som bruker mest penger på skole. Vi bruker mer enn nesten alle andre, både per elev og som andel av BNP. Likevel havner vi midt på treet eller lavere i internasjonale målinger. Hvordan er det mulig?
Det burde vært en selvfølge at store investeringer i skolen gir store resultater. At penger fører til læring. At elevene får en utdanning som ruster dem for fremtiden. Men det gjør de ikke. For selv med rekordhøye budsjetter har politikerne på venstresiden gitt opp det viktigste av alt, nemlig å se eleven.
Jeg har vært en del av dette systemet. Jeg har sittet i klasserom med elever som leser hele boka og fortsatt stryker. Jeg har sett elever som aldri leverer oppgaver, men likevel får toppkarakter. Elever som trenger hjelp får den ikke, og de som er flinke blir holdt tilbake. Systemet er rigget for å presse alle inn i samme form.
Dette er politikken venstresiden har ført i mange tiår. Politikerne er mer opptatt av å fremme sin ideologi enn å faktisk se eleven. At alle elever skal kjøres gjennom det samme systemet kaller de rettferdighet. Jeg kaller det å snu ryggen til virkeligheten.
Vi i Fremskrittspartiet vil ha nivåinndeling. Fordi barn lærer på ulike måter og i ulikt tempo. Noen trenger mer støtte for å finne mestring, andre trenger større faglige utfordringer for å utvikle seg. Vi vil ha et klasserom som tilpasser seg eleven, ikke tvinger eleven til å tilpasse seg systemet. Et klasserom der alle får vokse på sine egne premisser.
Vi mener det er på tide å sette eleven i sentrum. Vi vil ha en skole som ser individet, ikke bare den gjennomsnittlige A4-eleven. En skole som gir mulighet til å lære på den måten som passer for deg, uansett hvem du er eller hvor du kommer fra.
For oss er frihet viktig. Vi tror på trygghet, struktur og målrettet læring. Men mest av alt tror vi på eleven. Skolen tilhører ikke politikerne. Den tilhører hver enkelt elev som står opp hver morgen, går til timen og håper å bli sett. De fortjener mer enn det systemet gir dem i dag.
