Mange forbinder Pride med paraden, men det foregår en masse forskjellige arrangementer. 24. juni var det «Skeiv partidebatt» på Det norske teatret. Det ble snaut med kun én time, og møtelederens utvalg av temaer ble vel smalt.
Arrangør var FRI, Det Norske Teatret, og FRI Oslo og Viken. Arrangementet hadde undertittelen «Om skeive sine liv og rettar». Og hva er vel mer naturlig enn å arrangere en partidebatt i et valgår? Salen var helt full, og det var fullt i panelet også. Det er mulig jeg tar feil, men publikum så ut til å være genuint interessert i hva partiene mente om ulike temaer, og ikke som en utskremt heiagjeng fra partiene som deltok.
Presentasjonen av deltagerne ble gjort i rangordning; partileder Marie Sneve Martinussen (Rødt), partileder Arild Hermstad (MDG), nestleder Tonje Brenna (Ap), nestleder Henrik Asheim (Høyre), 1.kandidat i Oslo Synne Lerhol (SP), 2.kandidat i Oslo Grunde Almeland (Venstre), 2.kandidat i Oslo Simen Velle (FrP), 3.kandidat i Oslo Clemet Størksen (KrF), og stortingsrepresentant Andreas Sjalg Unneland (SV, som stand in for partileder Bergstø).
Møteleder Anja Bakken Riise kom i sin innledning på bakgrunnen for å arrangere debatten; skeive har dårlige levekår enn heterofile. Spesielt gjelder det transpersoner. Det er færre skeive i lønnet arbeid, og flere har økonomiske problemer. Det er flere skeive enn heterofile blant unge uføre. FRI ønsket derfor å utfordre partiene, med utgangspunkt i den politiske plattformen til FRI.
En time ble i snaueste laget, med ni partier representert i panelet, og en rekke temaer som kunne tas opp. Det var ikke tid til spørsmål fra salen, og kun Høyre, Ap og FrP fikk lov til å holde avslutningsappell. Det siste er litt spesielt, med tanke på at ingen av disse partiene har stått i front i kampen for skeives rettigheter de siste årene.
Ja eller nei til tredje kjønnskategori?
Panelet hadde fått utdelt store skilt der det stod henholdsvis FOR og MOT på hver side, men skiltene ble kun brukt én gang; da de ble stilt spørsmål om de ville stemme for eller mot å innføre en tredje kjønnskategori. Møtelederen uttalte at å innføre dette var den eneste måten å gi ikke-binære en juridisk anerkjennelse i lovverket.
Tonje Brenna (Ap) sa at selv om Ap hadde stemt mot et forslag fra SV, ville de stemme for i neste periode. Men det var teknisk-praktiske hindringer som gjorde at en 3. kjønnskategori ikke kunne komme på plass i Folkeregisteret før i 2032.
Venstres Grunde Almeland repliserte at man trenger ikke vente på Folkeregisteret, siden det også må gjøres endringer i en rekke andre registre og offentlige skjemaer.
FrPs Simen Velle skilte mellom juridisk og kulturell inkludering. Han mente at det juridiske måtte følge det biologiske, og siden det ifølge ham kun eksisterer to kjønn var det ingen grunn til å innføre en tredje kjønnskategori.
SVs Andreas Unneland mente det var alvorlig at mange feilkjønnes i Norge. Dersom 20% av norske kvinner ble feilkjønnet ville det blitt fikset raskt.
Rødts Marie Sneve Martinussen sa at det er viktig at folk har rett til å uttrykke sitt kjønn, og at dette er en frihetskamp. Hun mente det var en klar forskjell på høyre- og venstresiden når det gjelder skeives rettigheter, men Ap gjør ikke alltid det de sier at de skal gjøre.
Høyres Henrik Asheim var uenig i at dette er den store frihetskampen. Han mente det var veldig rart at en tredje kjønnskategori skal være «den store testen» på partiene når det gjelder skeive rettigheter.
MDGs Arild Hermstad sa at FrP og Høyre sliter med å se at verden ser litt annerledes ut. For folk det gjelder er dette en stor sak. Hermstad sa at selv om det er forskjell på de to blokkene i saker som har med skeives rettigheter å gjøre, må også Ap pushes.
Hvordan møtes transpersoner i helsevesenet?
Møtelederen gikk over til neste tema, som handlet om levekårene og rettighetene til transpersoner. I 2015 kom en rapport som påpekte en rekke mangler og utfordringer når det gjelder hvordan transpersoner møtes i det offentlige hjelpeapparatet. Mange har rett til behandling, men diskrimineres i helsevesenet når det kommer til både kjønn, kropp og helse. Møtet med fagpersonell ved OUS oppleves som konverteringsterapi. Og det er faktisk forbudt i Norge. 79% av transpersoner holder tilbake informasjon for å øke sjansen for å få behandling. Møtelederen spurte hvordan Ap kunne forsvare denne situasjonen, på deres vakt.
Tonje Brenna hadde ikke noe behov for å forsvare situasjonen. Det er store mangler. Alle som har behov skal møtes med forsvarlig helsehjelp. Men det mangler forskning og kunnskap, og det må det gjøres noe med. Hun mente at det ikke fantes noen «quickfix» for å bøte på manglene.
Venstres Grunde Almeland var enig i at det trengs mer kunnskap, men ikke at man må vente. Det er mange knapper å trykke på. De regionale kompetansesentraene er underfinansiert under den nåværende regjeringen. Det er fullt mulig å samarbeide internasjonalt for å skape gode fagmiljøer. Folk fortjener respektfull behandling i helsevesenet, sa Almeland. Han mente at alle pasientgruppers interesseorganisasjoner bør tas på alvor, og tilbakemeldingene fra denne pasientgruppen tilsier at det bør gjennomføres et tilsyn med behandlingstilbudet.
Møtelederen utfordret SP på det desentraliserte behandlingstilbudet. SPs Synne Lerhol var enig i at det burde styrkes, og det var i tråd med SPs politikk. Hun påpekte at det var en del av folks livskvalitet at livet ikke skulle stå på vent, og at man må reise lange avstander for en samtale med fagpersonell som kanskje bare varer et par timer. Brukernes innspill er viktig, og rapporten fra PKI bør brukes.
Rødts Sneve Martinussen sa at noe av problemet var at det kun er ett fagmiljø. Rikshospitalet har derfor monopol på arbeidet med kjønnsinkongruens, og det må brytes opp. Det trengs flere fagmiljøer.
KrFs Clemet Størksen sa at det er viktig å lytte til fagpersoner, inkludert brukerorganisasjoner. Men elefanten i rommet er den faglige uenigheten rundt behandling av kjønnsinkongruens.
Grunde Almeland sa at samfunnet ikke på noen andre områder i helsevesenet aksepterer at en pasientgruppe som trenger behandling, ikke får det.
Arild Hermstad var enig i at det ikke var noen «quickfix», men et tiltak regjeringen enkelt kan gjøre noe med, er å definere det regionale tilbudet i Oslo som et nasjonalt tilbud, og bevilge penger.
Polarisering i samfunnet og skeives utrygghet for fremtiden
Debatten om regnbueflagget, levekårene for skeive barn og unge, og skeives utrygghet og bekymring for fremtiden var bakgrunnen for at møtelederen ville vite hvilke verdier samfunnet skal stå for, og hvordan partiene ville beskytte skeive mot «politisk våpenbruk».
FrPs Simen Velle var glad for invitasjonen til debatten, og mente den ville vært mye styggere i mange andre, men han ønsket å nyansere: All kritikk er ikke «hat mot skeive». Det må gå an å være uenige og debattere, uten at det oppfattes som «rasisme mot skeive». Velle mente det går et klart skille mellom diskusjon og det å være «fæl mot andre». Han sa at alle har en jobb å gjøre i sitt bakland og sine organisasjoner for et bedre debattklima, uten at lovverket skal være svaret. Saklig debatt gir ifølge Velle tryggere rom for uenighet, også for skeive. Han mente at begge parter i debatten satt med en opplevelse av å være underrepresentert.
SVs Andreas Unneland sa at den store forskjellen på ytterpunktene i debatten om skeives rettigheter er at det ene ytterpunktet er villig til å bruke vold. Han sa at SV ville styrke arbeidet mot hatkriminalitet, og kritiserte Ap for å stryke budsjettposter om hatkriminalitet og rosa kompetanse, og SV ved hver korsvei måtte kjempe disse bevilgningene inn igjen i budsjettet.
Aps Tonje Brenna sa at alle må være bevisste, og det er en stor forskjell på at partier får kritikk for at de vedtar standpunkter og at skeive får kritikk for å være seg selv. Hun sa at kompetansen må økes på alle plan innen det offentlige. Brenna var klar på at Pride ikke er noe farlig, og man må slutte å debattere som om flagging og Pride-feiring er farlig og smittsomt. At vi er forskjellige, er en vakkert!
Hva vil partiene gjøre for å øke kompetansen om skeive barn og levekår?
Med forbehold om at jeg hørte riktig, var dette møtelederens siste spørsmål til partiene.
KrFs Clemet Størksen ville fjerne Rosa Kompetanse fra skolen, for å unngå polariseringen. Han mente at den kompetansen heller burde være en del av det offentlige skoleverket. Han mente at det ikke var fritt frem for å si det man ville, og at den offentlige debatten var nokså ensidig. Han mente at flaggvedtaket fra KrF-landsmøtet var offisiell politikk til 2021, og at debatten hadde blitt veldig polarisert etterpå. Flagging hadde ikke tjent mangfoldsdebatten.
Marie Sneve Martinussen sa at her var det bare å «doble opp»; man kunne både styrke det offentlige skoleverket på kompetanse om skeive, og bruke Rosa Kompetanse! Hun mente at det var de som var for forbud mot flagging som skapte polariseringen. Flagging handler om frihet, sa hun.
Arild Hermstad sa at de som skaper polarisering er de som vil frata skeive rettigheter. Han mente at læreplaner må endres, og det er nødvendig med omfattende kompetansemål.
SPs Synne Lerhol var enig i at det var behov for kompetanseheving når det gjelder barn og unge. Men det gjelder også i alle faser av livet, i møtet med det offentlige helsevesenet. Skeive eldre må ikke bli tvunget tilbake i skapet grunnet manglende kunnskap i helsevesenet.
Siste spørsmål: hva er partienes viktigste tiltak for skeives rettigheter?
Dette spørsmålet ble stilt i forbindelse med sluttappellen, og bare Høyre, Ap og FrP fikk svare.
Høyres Henrik Asheim mente debatten ikke fokuserte på de som lever under et dobbelt krysspress; de som har det vanskeligst. For eksempel skeive i idretten. Han brukte det som et positivt eksempel at Stabæk Fotball deltok i Pride-paraden i Sandvika sist lørdag.
Aps Tonja Brenna sa at bruk av regnbueflagget øker ytringsrommet, og kompetansen. Alle må få være den de er. Det er nødvendig å heve kompetanse, forståelse og respekt i alle offentlige tjenester.
Simen Velle takket for invitasjonen. Han sa at noe av det han var mest stolt av i sitt politiske liv var å gå i Pride-paraden året etter terrorangrepet mot London Pub. Han mente at det viktigste budskapet lå i setningen «ingen er fri før alle er fri». Det skal ikke være nødvendig å debattere hvert år. Alle skal få leve livet de ønsker, i fred.
Avslutningsvis oppfordret møtelederen alle til å lese partiprogrammene, og oppsøke valgbodene.
Stort tema – dårlig tid
Med terrorangrep, kulturkrig og et tilspisset debattklima er mange skeive bekymret, og redde for hva fremtiden bringer. Skeives rettigheter er ikke vunnet en gang for alle, og kampen føres nå ikke for å utvide kompetansen og øke toleransen – men for å hindre et alvorlig tilbakeslag. Sånn sett hadde bakteppet for den skeive partidebatten fortjent mer tid – mulighet for publikum til å stille spørsmål som tok for seg de temaene som var nevnt på arrangementets Facebook-side.
Naturligvis er tredje kjønnskategori viktig, og transpersoners helsetilbud og levekår fortjener oppmerksomhet og tiltak. Mitt inntrykk er at tematisk ble debatten for snever, og led sterkt av mangel på tid.
Uansett skal arrangørene ha honnør for initiativet til debatten, og paneldeltagerne for å stille opp til en debatt som var saklig og respektfull.
