I mai fylte en politisk organisasjon på størrelse med EU femti år, men du har neppe hørt om den.
Men De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (CEDEAO) er ingen tulleorganisasjon. CEDEAO består av tolv Vestafrikanske land og har et estimert innbyggertall på om lag 424 millioner.
Inntil Mali, Burkina Faso og Niger forlot CEDEAO og stiftet sin egen union – Alliance des États du Sahel (AES) – målte CEDEAO 495 millioner. EUs innbyggertall er til sammenligning 448.
At Vest-Afrikas svar på EU er folkerikt, er ikke spesielt overraskende. Allerede innen 2030 vil Afrika ha verdens største arbeidsstyrke, og innen 2050 vil afrikanere utgjøre én fjerdedel av alle menneskene på planeten.
I likhet med EU er CEDEAO en frihandelsorganisasjon. Innbyggere i medlemslandene kan bevege seg fritt mellom landegrenser og arbeide i de medlemsland som de vil. Fri bevegelse av varer, tjenester og kapital er foreløpig kun delvis implementert.
I motsetning til EU er CEDEAO kommet langt i sitt militære sikkerhetsarbeid og har gjennomført felles fredsbevarende operasjoner. En åpenbar årsak for det, er at operasjonene har vært nødvendige i deres egne medlemsland, slik som Gambia, Sierra Leone og Liberia.
Bola Ahmed Tinubu, Nigerias president, og blokkens leder, markerte CEDEAOs jubileum med en kronikk i det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy. Der argumenterer han for dypere sikkerhetspolitisk integrasjon for å motstå den stadig forverrede jihadist-trusselen i Sahel, re-integrasjon av de tre AES-landene og tiltak mot (videre) demokratisk erosjon i medlemsland som Guinea.
Den politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige tilstanden i CEDEAO er med andre ord ikke bare lystig.
Fra Guinea i vest til Sudan i øst strekker det seg et belte av land som har gjennomgått militærkupp som spenner hele Sahel og dermed det afrikanske kontinent. Av disse er ett land, Guinea, fremdeles medlem av CEDEAO, mens de øvrige tre er AES-landene som CEDEAO fremdeles grenser til, handler med og ønsker samarbeid med for å nedkjempe jihadister.
Grensene i Sahel er porøse, og jihadistene gjennomfører jevnlig angrep, også i kystland som Cote d’Ivoire og Benin. Derfor, mener Tinubu, at samarbeid, om ikke gjenforening, med AES-landene, er avgjørende.
Også AES-landenes sikkerhetssituasjon er i endring. Den russiske paramilitære røverbanden Wagner-gruppen, annonserte tidligere i juni at «deres oppdrag var fullført» i Mail, og de blir erstattet av Africa Corps, en tilsvarende gruppe som er under noe mer direkte kontroll av den russiske staten. (Selv om 70-80 prosent av Africa Corps personell, er Wagner-veteraner.) Om Africa Corps vil være like (in)kompetente i å nedkjempe jihadister som Wagner har vært, vil tiden vise. Men foreløpig ser det ikke bra ut.
Dette kan fremtvinge ytterligere militært samarbeid i CEDEAO, slik som Nigerias president ønsker seg; et ønske som neppe er helt uselvisk. Dersom CEDEAO-landene kan samarbeide med AES-landene om å nedkjempe jihadistene vest i Sahel, kan andre jihadister som holder til nord i Nigeria og rundt Tsjadsjøen kanskje også beseires.
Frihandel og sikkerhet går hånd i hånd, og CEDEAOs ønske om økonomisk samarbeid virker til å være sterkt nok til å hjelpe AES-landene (og seg selv) med å nedkjempe jihadistene.
Spørsmålet nå er hvem som skal lede CEDEAO videre, når Tinubus mandat er over i slutten av juli.
Valget står trolig mellom de fire presidentene Bassirou Diomaye Faye, Patrice Talon, Faure Gnassingbé og John Framani Mahama, fra henholdsvis Senegal, Benin, Togo og Ghana.
