Sikkerhetssituasjonen har reaktualisert spørsmålet om Oljefondet burde ha etiske retningslinjer. Særlig er spørsmål knyttet til våpenprodusenter viktige når vi bor i et Europa i krig.
Situasjonen
Politikerne vil gjerne vaske sine hender for uetisk forretningsdrift. Dette er i og for seg forståelig, men det er vanskelig for de samme politikerne, eller byråkratene, å vurdere hvert enkelt selskaps forretningsdrift. Løsningen på dette er å velge enkle brede kriterier og å overlate jobben til Etikkrådet for å lage en liste over ekskluderte selskaper, altså selskaper som Oljefondet ikke får investere i.
Kriteriene for utelukkelse er knyttet til en del typer våpen: kjernevåpen, klasevåpen og landminer. Forøvrig er tobakk utestengt. Alvorlig miljøødeleggelser gir grunn for utestengelse. Brudd på menneskerettighetene er det relativt lett å innføre, fordi man da kan følge med på rettskjennelser.
Flytende etikk
Krigen i Ukraina har flyttet på forestillingen om investeringer i våpenprodusenter. Flere store våpenprodusenter er utelukket fra Oljefondets investeringsunivers siden de leverer deler, eller fullstendige produkter, som faller inn under forbudet.
Holdningen til kjernevåpen, klasevåpen og landminer har tydelig flyttet seg sammenlignet med tiden før invasjonen av Ukraina. En slik bevegelighet i målene strider mot den bestandigheten som man må kreve av en vurdering av noe som etisk. Utelukkelsen er dårlig politikk og den er dårlig etikk.
For de øvrige kriteriene er det grunn til at markedet, og rettsvesenet, ordner opp. Miljøødeleggelser og menneskerettighetsbrudd er rett og slett dårlig nytt for selskaper.
For meg fremstår Etikkrådet og de etiske retningslinjene for Oljefondet først og fremst som en godhetsposering for norske politikere. De etiske retningslinjene bør droppes og Etikkrådet avvikles. På denne måten får vi spart litt byråkrati. Besparelsen vil trolig også finne sted i privat sektor, siden mange private finansielle forvaltere legger til grunn Oljefondets eksklusjonsliste, med eller uten egne tillegg.
