Tok Marx feil da han sa at religion var opium for folket? Når folk i Vesten har frigjort seg fra religionens klamme hånd debuterer sommerens mest umake par sammen i Sarons dal.
Klassekampen rapporterte 12.juli fra Rødt-politiker Mímir Kristjánssons første besøk i Sarons dal. Invitert av KrFs Olaug Bollestad. Begge debuterte på det religiøse stevnet. Har Mímir glemt Marx?
Bare for å gjenoppfriske sitatets sammenheng, slik det er omtalt i Store Norske Leksikon: «Religion er opium for folket» er et uttrykk som skriver seg fra Karl Marx’ Kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1844) og står sentralt i hans materialistiske og ateistiske kritikk av religionen.»
Litt rart at den opprørske Mímir ikke filosoferer litt over grunnen til hvorfor Marx uttrykte seg slik. Naturligvis blir Mímir konfrontert med utsagnet. Og svarer: «– Jeg tenker at det var dumt sagt av Marx. Nå har ikke jeg tatt opium, men det er jo primært nedsløvende.»
Selv om han ikke tror det er mange velgere å hente i Sarons dal, er det viktig å ikke overlate kristen-Norge til Sylvi Listhaug: «– En kan overlate å snakke til Kristen-Norge til Sylvi Listhaug og co., men det bør man ikke. Jeg mener det er grunnleggende viktig å snakke med hverandre, selv om man ikke er helt enige.» Eller man kan frigjøre folk fra religiøse dogmer og vrangforestillinger.
Bollestad på sin side har ikke tenkt å drive valgkamp for KrF. Ikke så rart, av en vraket partileder. Men: Hvorfor reflekterer ikke hun over det religiøse opprøret til f.eks Hans Nielsen Hauge?
For hva var det Marx så? Jo: Efter å ha vært en konkurrent til konger og fyrster i mer enn tusen år valgte de sistnevnte å ekspropriere den organiserte religionen. Nasjonalisert, så å si. Som et ekstra maktmiddel fremfor en brysom konkurrent.
Trenger Mimir historiske kilder på hvordan dette maktmiddelet artet seg, kan han gå til konventikkelplakaten, forfølgelsen av Hans Nielsen Hauge, til Grunnloven, og til utvandrerjubileet, som nettopp er markert i hans elskede Stavanger.
Religionen som statens maktmiddel
La oss ta konventikkelplakaten først. Under det dansknorske eneveldet (kongelig diktatur) ble det i 1741 forbudt å holde religiøse forsamlinger, uten godkjennelse av sognepresent. Og kvinner ble forbudt å tale i forsamlinger (for å følge opp den flittige brevskriveren og apostelen Paulus). Forbudet stod i 100 år, og rammet blant annet Hans Nielsen Hauge.
Det er ikke lenge siden 250-årsdagen for Hans Nielsen Hauges fødsel ble markert. Han fikk en religiøs åpenbaring i 1796, og begynte å gå rundt i Norge og preke for folk. Noe som altså var forbudt. Han ble fengslet og dømt flere ganger. Men Haugianerne ble en mektig religiøs bevegelse, i opposisjon til kongen og hans kirkemakt. Første bind i et storverk om denne bevegelsen, «Haugianerne, enevelde og undergrunn» kom ut i 2022. Det er forøvrig litt rart at ikke den tidligere KrF-lederen Olaug Bollestad fremhever denne religiøse folkebevegelsen, som ble skapt nedenfra i samfunnet.
Men heller ikke bruddet med Danmark og den nye grunnloven i 1814 innførte religionsfrihet. Tvert imot. Staten skulle fortsatt ha monopol på religiøs forkynnelse.
Selv om det er strid om religiøs forfølgelse er grunnen, så var kapteinen på Restauration kveker, og mange av de som for 200 år siden dro fra Norge hadde sympati for kvekerne. De kunne bare ikke uttrykke det, fordi de risikerte fengsel.
Også fra andre land var religiøs forfølgelse en grunn til at utvandringen til Amerika skjøt fart. Folk ville ha frihet til å dyrke sin religion uten innblanding fra staten (kongen).
Karl Marx så dette. Han så at kongemakten brukte prestene til å undertrykke folket. Noe som passet den organiserte religionen godt. For prestene husket med gru hvordan religionen ble forsøkt utryddet under den franske revolusjon. Den norske grunnloven slo fast at ytringsfrihet var tillatt, bortsett fra hvis man oppfordret til «Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger,». Nettopp; ringeakt mot religionen. I paragraf 2 var det slått fast at innbyggerne var pålagt å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske religion.
Uttrykket «religion er opium for folket» fornyet Marx det romerske uttrykket «brød og sirkus». For 2000 år siden kunne massene holdes i ro med mat og underholdning. Ifølge Marx ble religion brukt som et rusmiddel, for å sløve kritisk tenkning og opprørstrang. Ikke så rart at kommunister hadde et tydelig slagord mot religionen; «Ned med tronen, alteret og pengeveldet!».
Trenger vi mer religion – eller mindre?
Det er 200 år siden Thomas Paine skrev «The age of reason” – fornuftens tidsalder. Filosofen Diderot ble redaktør for et fritt fransk leksikon; Encyclopedien, flere ganger forbudt av myndighetene, fordi artiklene i leksikonet brøt med lovene. Å stille spørsmål ved makten, dets opphav og rett, ved religiøse «sannhetere» og ved privilegier var forbudt. Det ville forstyrre samfunnets orden.
I de 250 – 300 årene siden den vestlige verden frigjorde seg fra kongelig diktatur med religiøs velsignelse har rettigheter, likeverd, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, kunnskap og vitenskap fått et gjennombrudd uten like. Men aldri uten motstand, aldri uten sterke motkrefter, og noen seier for fornuften kan ikke erklæres en gang for alle. Ikke på langt nær. La meg bare minne om at det i år er 100 år siden den berømte «Monkey trial».
Alkohol og religion – to former for gift
Alkohol er en kjemisk gift, som er dårlig for kroppen. Men det er også en kilde til glede, og en del av den norske kulturelle arven. Det er lenge siden myndighetene påla gårdene å produsere alkohol. Arbeiderbevegelsen var også en avholdsbevegelse som ønsket å frigjøre folk fra alkoholens ødeleggelser.
I boken Pabbi forteller Kristjánsson om farens og sitt eget forhold til alkoholen. Å frigjøre seg fra alkoholens destruktive krefter er bra, men skal folk velge Jesus isteden? Ja, ifølge Kristjánsson: «– Om du får valget mellom alkohol og Jesus, synes jeg du skal velge Jesus, sier Kristjánsson.»
Religion er en samling dogmer som kan brukes til å undertrykke individuell frihet, kunnskap og kritikk av maktforholdene i samfunnet. Slik blir religion en gift for samfunnet. Marx ville frigjøre samfunnet for den giften religionen var. Arbeidernes frigjøring fra makten ovenfra måtte også innebære en frigjøring fra religionen.
Men for Rødt-politikeren vil religion bety at folk vender seg bort fra individualismen. Religion er også kollektivisme.
Hva var og er religion?
Fra de tidligste tider har religion kunne brukes som forklaringsmodell for uforklarlige hendelser og fenomener, som felles referanseramme for et samfunn, og for utvikling av en felles kultur. Men som nevnt over har religion også vært et maktmiddel for kontroll med individene. For å sette grenser for oppførsel, og krav til underkastelse av normer.
Efter snart 300 år med opplysningstid, frigjørende prosesser i samfunnet, allmenndannende kunnskap og vitenskap skulle man tro at flere sider ved religion ville bli redusert, for ikke å si minimert. Slik er det ikke. Mennesker klarer tydeligvis ikke å skape seg en mening i tilværelsen, en slags overbygning over sitt liv og virke – uten å måtte ty til religion.
Jeg minnes skuespilleren Ane Dahl Torps kommentar da hun spilte hovedrollen som Nina Skåtøy i filmatiseringen av Dag Solstads bok ”Gymnaslærer Pedersen og den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land”: ”Det som er vakkert med Nina, Pedersen og de andre i filmen, er at de kjempet innbitt for noe som er større enn seg selv (vår uthevning, red. anm.). Man kan alltids diskutere om det de trodde på var riktig, men de kjempet ut ifra idealisme, for at verden skal bli et bedre sted for alle.» Du kan lese mer her.
Belønning på jorden
Burde ikke Mímir Kristjánsson stille seg på opplysningstidens side, fremfor på religionens? Jeg synes at i vår opplyste tid kan man forundres over, til tider ergres over, menneskenes behov for det overjordiske som overbygning over sin jordiske tilværelse, for å skape mening i livet.
Men efterlyse og ønske at mennesket vender seg til religionen, istedenfor kunskap, vitenskap, og egen, fri vilje?
Nei, der forstår jeg ikke Mímir.
Det er mulig å både drømme om og skape en bedre verden her på jorden, uten å vente på en eventuell belønning i himmelen.
Som det heter i Rudolf Nilsens utmerkede dikt Revolusjonens røst:
Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.
