Tom Lehrer døde i lørdag, 26. juli. Med ham mister vi en av 1900-tallets skarpeste og morsomste komikere – spesielt for nerdene iblant oss.
Det kan høres rart ut egentlig å hylle en mann hvis beskjende bidrag til musikkhistorien består av to studioalbum og tre live-album med mange overlappende sanger, og en artist om hvem New York Times skrev i 1959 at «Herr Lehrers muse er ikke bundet av slike hemmende faktorer som smak». Det framstår omtrent like absurd som å sørge over en mann som, da han gikk bort 97 år gammel, aldri rakk å bli voksen – Lehrer selv sa at han gikk rett over fra å være tenåring til å bli senil, uten noen gang å ha blitt voksen. Men Lehrer var et eksempel til etterfølgelse for svært mange, både da vi nerder fikk ha ham i fred og senere, da stadig flere lot seg besnære av hans sylskarpe vidd.
For uinnvidde var Tom Lehrer en slags blanding av Sheldon Cooper og Øystein Sunde. Lehrer begynte på Harvard som 15-åring, og han fullførte studiene med master, 19 år gammel. Han hadde da også begynt å skrive sine første sanger, og disse var usedvanlig vittige, både innholdsmessig og hva gjelder språkgymnastikk. Denne stilen holdt han ut i sin litt for korte musikalske karriere, der han harselerte med begge sider av den politiske skalaen. Militæret fikk sitt pass påskrevet i sanger som «It Makes a Fellow Proud to be a Soldier» (om ineffektiv og ufrivillig morsom militærlogikk), og storpolitikk i «Send the Marines» (hopp over diplomati, gå rett på invasjon) og «Who’s Next» (om hvordan alle land ser ut til å bli atommakter). Venstresiden var heller ikke trygg, der særlig den bitende «Folk Song Army» med moralsk selvhøytidelige visesangere med dårlige sanger og verre tekster. Han tok også for seg forurensning («Pollution»), konservative («I wanna go home to Dixie»), hyklerske forsøk på raseharmoni («National Brotherhood Week»), seksuell moral («Smut») og den katolske kirken («The Vatican Rag»). Han hadde også en begeistring for tøys og tull med sanger om å forgifte duer i parken, å spre seksuelt overførbare sykdommer, masokisme og seksuell debut i speiderbevegelsen, alt mens han balanserte på datidens relativt strenge sensur.
Men mest av alt var Tom Lehrer en nerd med begeistring for musikk og realfag. Dette ga usedvanlig elegante låter som «Lobachevsky», som opprinnelig er en nidvise om hvordan matematikere stjeler fra hverandre, men egentlig er en flott ordlek inspirert av legendariske Danny Kaye. «The Irish Ballad» er også en svært morsom parodi på en slags ur-keltisk sang om død, moral og allsang. Like leken var han da han brukte folkesangen «Clementine» og oversatte den til opera, jazz, show tunes og mye annet. En av få ganger han faktisk stjal en melodi, er da han i «The Element Song» raste gjennom alle grunnstoffene til Gilbert og Sullivans «I Am the Very Model of a Modern Major-General». Alt dette understreker en usedvanlig god forståelse av både musikk og rytme, spesielt hva gjelder ord.
Tom Lehrer sluttet for alle praktiske formål med musikk i 1967. Likevel er de mange sangene, den uredde måten han angrep alle på og den usedvanlig dyktige ordleken på blitt en enorm inspirasjon for mange. Både Daniel Radcliffe og Weird Al Yankovic beskriver ham som en helt. Andre fans inkluderer Steely Dan, Randy Newman og Dr. Demento – i tillegg til en stor prosent av alle som har mer enn en håndfull studiepoeng i bagasjen.
Tom Lehrer plasserte alle sangene og tekstene sine i Pulic Domain slik at alle kunne bruke dem uten at det skulle koste dem noe. Dette understreker hvordan han fungerte som en person som lo like mye av oss som vi lo av ham. Vi ler sist, men han lo nok best.
