Liberalismens indirekte løsninger

Det finnes et uttrykk som heter «Ikke gi meg en fisk. Lær meg å fiske.»¹ Det inneholder mye visdom, og det er relevant for liberalismen.

Det er valgkamp og alle politikere lover at de skal løse problemer. De samme problemene som de har lovet å fikse i valg etter valg etter valg etter valg etter valg². Løsningen alle kommer med er direkte politiske inngrep og økt offentlig pengebruk.

De lover fisk, men de lærer ikke samfunnet å fiske.

Det politikerne driver med er planøkonomi. Et styrt samfunn. Det fungerer ikke særlig godt.

Alternativet er en markedsøkonomi. Denne er imidlertid ikke så salgbar, fordi det er en indirekte og desentralisert økonomi.

Markedsøkonomien har ingen talspersoner og ingen på toppen som styrer alt. Det er til og med slik i en markedsøkonomi at ingen vet hvordan man faktisk lager en ting. Ingen kjenner hele prosessen. Ingen kan en gang lage en blyant. Milton Friedman forklarer det fint her:

Styrken til markedsøkonomien er at den bruker alle menneskers lokale kunnskap på sitt område og fordeler ressurser ut fra prismekanismen. Dette er også dens svakhet, for politisk sett kan man ikke love hvordan ting skal løses i en markedsøkonomi.

Frihet er mye mer komplekst å forklare enn direkte valgflesk. Liberalismens indirekte løsninger er imidlertid mye mer bærekraftig og velstandsskapende på sikt. Den sørger for at ressurser brukes på en effektiv måte der de gjør mest nytte for seg.

Liberalismen har ingen ferdige løsninger på problemer, men den som finner en god løsning, tjener penger og den som ikke gjør det, taper penger. På lang sikt fører dette til gradvise forbedringer på alle områder der man velger liberalismens indirekte løsninger.

Det er mye bedre enn politikk.

1. Egentlig er vel uttrykket: «Gi noen en fisk, og han blir mett hele dagen. Lær noen å fiske, og han blir mett hele livet.» ↩︎
2. Jeg har fulgt med på politikk siden 1985, det vil gjennom 20 valgkamper, men jeg tenkte å spare dere for å gjenta det så mange ganger. ↩︎