Demokratiet lever av deltakelse, men for den enkelte er det lite rasjonelt å bruke tid på valg, fordi akkurat din stemme aldri avgjør valgresultatet. Likevel fylles stemmelokalene. Dette tilsynelatende paradokset er kjent som Downs’ velgerparadoks.
Valg og Downs’ velgerparadoks
Anta følgende tankeeksperiment:
En person har all politisk makt. Denne personen tar politiske beslutninger og har fullstendig kontroll over politikken i landet. Om denne personen «stemmer» på et politisk forslag, blir det gjennomført.
Nå tenker vi oss at makten deles mellom to personer. Valgresultatet avhenger plutselig av hvordan de to stemmer. Hver har 50% sjanse til å avgjøre. Her er det fortsatt svært rasjonelt å bruke stemmen, for den har en reell sjanse for å ha betydning for valgresultatet.
Utvider vi valget til en liten gruppe, kanskje ti eller hundre personer, svekkes den politiske makten til hver enkelt. En stemme utgjør nå bare 1/10 eller 1/100 av totalen. Sjansen for at én spesifikk stemmetipper valgresultatet er redusert, men fortsatt merkbar i små grupper.
Til slutt kan vi forestill oss et samfunn der millioner av borgere deler den politiske makten. Sjansen for at akkurat én stemme avgjør valgresultatet er praktisk talt null. Valgresultatet avgjøres av store tall, av summen av titusenvis eller kanskje millioner av stemmer.
Denne siste situasjonen er hvor demokratiet befinner seg i dag. Nå virker det ikke som om det betyr noe hva du stemmer på. Tidsbruk, innsats og risiko overstiger en astronomisk liten sannsynlighet for å påvirke valgresultatet. Vinneren vinner uansett. Dette kalles Downs’ velgerparadoks.
Hvorfor stemmer vi da?
Velgerne burde altså bli hjemme, men likevel møter velgere opp, ofte i stort antall. Hvordan forklares det?
En del teoretikere peker på at stemmegivning ikke bare handler om å påvirke valgresultatet, men også om normer, verdier, pliktfølelse og identiet. Partivalget signaliserer hvem vi er eller ønsker å være, hvilke verdier vi står for, og hvilken samfunnsutvikling vi foretrekker.
Å stemme er dessuten en symbolsk støtte til demokratiet. Vi opptrer som aktive borgere, selv når vi vet at vår enkeltstemme neppe avgjør.
Valgdeltakelse er med andre ord ikke en instrumentell handling, men en ekspressiv handling. Vi stemmer primært fordi stemmen sier noe om oss selv, ikke fordi stemmen vår i seg selv har en praktisk funksjon.
