Norge omtales gjerne som et av verdens mest stabile demokratier. Men ser vi nærmere på hvordan makten faktisk organiseres, er det vanskelig å opprettholde forestillingen om at vi lever i et reelt folkestyre. Vi har illusjonen, ikke det faktiske folkestyret.
Democracy is two wolves and a lamb voting on what to have for lunch. Liberty is a well-armed lamb contesting the vote.
Benjamin Franklin
Den nye valgloven tvinger oss til å stemme på organisasjoner, ikke personer. I tillegg gjør den nye valgloven det nærmest umulig for nye partier å stille lister. Politikerne gjemmer seg bak at dette er et uttrykk for representasjon, men de lyver. I praksis betyr det at velgeren aldri får mulighet til å velge dem som skal styre landet.
Alle partier har sine komiteer, ofte sammensatt av lojale tillitsfolk, som i lukkede rom bestemmer hvem som får stå på listene og i hvilken rekkefølge. Jeg har selv vært med på å utarbeide disse listene. Jeg ble gitt et mandat av betalende medlemmer av partiet som knapt visste hva oppgaven var, og skulle bestemme hvem som sto på listene og i hvilken rekkefølge.
Liberalistene, som jeg gjorde dette for, var et av de mest åpne partiene om arbeidet, og selv blant oss var det mange avveininger vi i valgkomiteen måtte ta som ikke nødvendigvis gjenspeiler hva velgerne ville. Dette fordi det er en liste og ikke et individ det stemmes på. Da må vi ekskludere de ytterliggående stemmene. De som kanskje trekker fem tusen stemmer, men skyver fra seg to tusen. For stemmen til en velger går ikke til en person, men til alle som står på listen. En vulgær liste er ikke valgbar, selv om kandidatene på den totalt ville fått flest stemmer ved et individvalg.
For å ta et eksempel: Jeg hører ofte liberale mennesker si: «Ja, Wara, han er fin, men jeg kan jo ikke stemme på X som også står på listen.» Hva blir resultatet? Supperåd finner minste felles multiplum, og vi ender opp med politikere som Støre og Erna – som tror de faktisk er brukbare, og ikke bare de som færrest hater. Alt blir «politisk korrekt» (politicheski pravil’no – i tråd med partilinjen). Velgernes vilje representeres ikke. For å ta en anekdote, i 2016 ble det nesten oppstandelse innad i Liberalistene blant en del når en av de på listen gikk ut i media og sa han ville stemt på Donald Trump. Dette i et individualistisk liberalistisk parti. Tenk hvor mye press Simen Velle måtte være under i et sosialdemokratisk parti da han fortalte stolt at Kamala Harris var en kjempekandidat etter han hadde sagt han ville stemt på Trump sist valg.
Politiske partier burde fjernes fra stemmesedlene. Alle burde kun stemme på individer, ikke på lister. Slik det er nå har partiene grafset til seg både all makt i salen og i valget. Det er ikke folket som styrer politikerne, men partiene som styrer folket. Velgerne presenteres for en ferdig meny, kokkene er alltid de samme – og kjøkkenet er stengt for innsyn. Godt valg.
