Det spisser seg til foran valget. Debatten går om sperregrensen og taktiske stemmer. Det blir jevnt, og alt er i spill. Hvem får flertall, hvilken regjering det blir, og hvilken politikk – alt er helt uvisst.
Så da kan vi jo spekulere litt. Det er jo så morsomt å spekulere i regjeringer, fremfor å omtale konkrete politiske saker; som skiller partiene, blokkene – og også går tvers gjennom blokkene.
Det er ikke gitt hvilken regjering det bli, uansett om det blir rødgrønt eller borgerlig flertall. Det spiller ingen rolle hvor viktige de ulike partiene fremstiller seg for det ene eller det andre alternativet. Når velgerne har stemt og mandatene på Stortinget og blokkene er fordelt, starter en helt ny dynamikk. Da kommer plan B, C og D frem fra de innerste hyllene i de best bevoktede skapene. Og helt sikkert noen alternativer som ingen knapt har snakket høyt om.
Så la oss se på noen mulige scenarier – og så kommer jeg med noen helt spinnville spådommer. Disse vil neppe bli realisert. I hvert fall ikke nå.
Scenario 1: Borgerlig flertall
Første variant: FrP størst, større enn H/V/KrF til sammen. Alle fire partier er nødvendig for flertall, dvs. at både V og KrF hver for seg er på vippen.
Andre variant: FrP er størst, men H/V/KrF er til sammen større enn FrP. Alle fire partier er nødvendig for flertall, dvs. at både V og KrF hver for seg er på vippen.
Støre erklærer at regjeringen blir sittende til forhandlinger mellom de borgerlige partiene avklarer om de klarer å bli enige om å danne regjering, eller ikke (Gros variant i 1989).
Eller: Støre erklærer at så snart Stortinget er lovlig satt vil han gi Kongen regjeringens avskjedssøknad, og anbefale å gi oppdraget med å danne ny regjering til Sylvi Listhaug – som leder for det største partiet i det borgerlige flertallet.
A: FrP inviterer til regjeringsforhandlinger. Venstre takker nei, og begrunner det med erfaringene fra Solbergregjeringen 2018 – 2020, og i stor politisk avstand. FrP, H og KrF blir enige, og danner regjering, med Listhaug som statsminister. Venstre er på vippen, gikk til valg på å bytte ut Støre, og velger å ikke peke på Støre. Erklærer seg i opposisjon til Listhaugs regjering. KrF kan velge å enten delta i regjeringen, eller være støtteparti. Mindretallsregjering.
Venstre erklærer at de vil avvente regjeringserklæringen, for å vurdere om partiet skal fremme eller støtte mistillit. Listhaugs regjering kan dermed bli felt på samme måte som Hornsrud (1928) og Lyng (1963).
B. FrP inviterer til regjeringsforhandlinger. FrP, H og KrF blir enige om at Erna Solberg skal bli statsminister, mot større politiske gjennomslag for FrP. KrF og FrP er enige om en mer verdikonservativ profil. Venstre er på vippen, gikk til valg på å bytte ut Støre, og velger å ikke peke på Støre. Erklærer seg i opposisjon til Solbergs regjering.
C: FrP inviterer til regjeringsforhandlinger, men siden H/V/KrF til sammen er større enn FrP (andre variant) ber Venstre og Høyre Erna Solberg bli statsminister. FrP erklærer at i så fall vil partiet fremme mistillit på tiltredelseserklæringen. Høyre bøyer av. Se pkt A eller B for veien videre.
Oppsummering:
Ved borgerlig flertall kan du få en regjering av FrP og Høyre (eventuelt også KrF), med enten Sylvi Listhaug eller Erna Solberg som leder. Det vil uansett bli en mindretallsregjering, som må søke støtte i Stortinget fra sak til sak. Venstre er et rent opposisjonsparti.
Hvorfor ikke en regjering av Høyre, Venstre og KrF, spør du kanskje. Fordi de tre partiene ikke vil være største mindretall på borgerlig side. Skulle det bli mulig, måtte enten FrP ikke fremme eller ikke stemme for mistillitsforslag på regjeringserklæringen – eller Ap lar være å stemme for det mistillitsforslaget FrP erklærer at de vil fremme mot regjeringserklæringen.
Spådom 1: Dersom FrP blir større enn H, V og KrF til sammen, og H og KrF velger å gå i regjering med FrP vil Venstre avvente regjeringserklæringen – og der fremme mistillitsforslag fordi regjeringsgrunnlaget peker i helt motsatt retning av Venstres grønne, liberale og internasjonalt orienterte politikk. Dermed får Venstre gjennom stortingsdebatten om regjeringserklæringen mulighet til å vise frem det store skillet i den borgerlige leiren – og fremheve at borgerlig orienterte grønne velgere bør gi Venstre og Høyre tyngde i valgene fremover. Listhaug må kaste kortene, og peker på Støre.
Spådom 2: Høyre innser at ikke bare må flere borgerlige velgere stemme Høyre og Venstre fremover, men det påstått blokkuavhengige MDG må fristes til å vise sin blokkuavhengighet i praksis – ved å velge et samarbeid i sentrum av norsk politikk. Langt unna Rødt, SV og SP. Prøveballongen blir å invitere MDG inn i Oslo-byrådet, slik at H og V slipper å være avhengig av FrP og KrF.
Scenario 2. Rødgrønt flertall
Alle fem partier må regnes med. MDG på vippen (uavhengig av om de er over eller under sperregrensen). Støre erklærer at regjeringen blir sittende.
A: Ap erklærer at det er rødgrønt flertall, men vil fortsette å regjere alene, for å stå friere i forhandlinger i Stortinget. Hverken SP, SV, Rødt eller MDG har noen andre å peke på – og kan ikke insistere på forhandlinger uten Ap, som er det største partiet. Siden SP ikke vil forhandle sammen med SV, står de fire andre rødgrønne partiene uten maktmidler – før forhandlingene om statsbudsjettet begynner.
B: Ap inviterer SP og SV til regjeringsforhandlinger. SP legger ned veto mot å forhandle sammen med SV. Ap og SP blir enige i forhandlingene, og danner mindretallsregjering. Alternativt; de blir ikke enige, og Ap fortsetter i regjering alene.
C: Ap inviterer SP og SV til regjeringsforhandlinger. SP ønsker ikke å delta, fordi de politiske avstandene mellom de fem partiene er for store, og fordi Ap ikke legge vekk EU-saken og strømkabler. Ap danner regjering alene. SP erklærer seg som opposisjonsparti, fordi partiet vil vurdere å danne flertall med FrP, H, og KrF i enkeltsaker.
Oppsummering:
Ved rødgrønt flertall kan du få en regjering av Ap og SP, eller en regjering med bare Ap. I begge tilfeller vil regjeringen være i mindretall. Uansett må fem partier til for å danne flertall. Ap kan velge å fri til Venstre, for å unngå enten Rødt eller MDG. Det vil uansett bli veldig vanskelig fordi LO, SP og SV vil protestere – med litt ulike begrunnelser.
Per Bortens gamle utsagn om å bære staur vil få sin renessanse. Med Støres utfordrende situasjon vil Bortens staurbæring virke som ren plankekjøring i forhold.
Spådom 3: Forhandlingene mellom de fem partiene på rødgrønn side om statsbudsjettet bryter sammen. Støre vender seg til Venstre og/eller KrF – og skaper et flertall i sentrum (her er det en forutsetning at begge partiene er over sperregrensen). Ap-regjeringen skaper flertall med SP, Venstre og KrF (eller MDG). SV og Rødt er parkert på sidelinjen.
Forliket setter i gang en debatt i Ap og LO om nye samarbeidsmønstre i norsk politikk.
Flink til å spille poker – eller løse ligninger med mange ukjente?
Det er for øvrig min mening at taktisk stemmegivning er pokerspill på høyt nivå. Eller som å forsøke å løse en ligning med et dusin ukjente. Derfor bør du gi blaffen i taktikken – og stemme på politikken. Den du er mest enig i. Uansett hvor du bor. Om din stemme ikke gir mandat i fylket du bor, kan det gi mandat i et annet fylke. Slik at politikken du stemmer på får en sterkere stemme i Stortinget de neste fire årene.
Og om partiet ditt du stemmer på ikke blir representert i det hele tatt, så må du vurdere om det viktigste er å stemme slik du mener er riktig – eller å få noen til å tale (sånn noenlunde) din sak på Stortinget.
