Pengemakt kjøper folkevalgte; bli kvitt formuesskatten og betal KrFs kulturkrig i samme slengen. Utenrikspolitikk, miljø og sosiale forskjeller var helt fraværende temaer. Rasistisk motivert drap og innvandring/integrering. Er Norge blitt helt USA?
Ingressen er en kort oppsummering av valgkampen foran stortingsvalget 2025. Det kunne like godt vært hele oppsummeringen, for den står godt på egne ben. Men, vi får gjøre et forsøk på å utdype den høyst forvirrende valgkampen – men å forklare den er vel neppe mulig?
Formuesskatten – eller rammevilkår for næringslivet?
Formuesskatten ble denne valgkampens store sak. Merkelig nok. For det dreier seg kanskje ikke om så mange kroner for den som betaler. I et land der misunnelse over andres suksess har vært en viktig drivkraft for omfordeling, er det kanskje ikke så rart at tilhengerne fikk det til å handle om; (få) kroner og øre, om den øvrige rikdommen til de som må betale, og at om skatten fjernes så blir det et smutthull i skattesystemet – og det vil skape flere nullskatteytere. Det burde handlet om hvilke vilkår norsk næringsliv og norske eiere skal ha, og hva som skal beskattes. Man skulle ønske det gikk an å ha en saklig debatt om kjernen; rammevilkårene for norsk næringsliv og norsk eierskap. Det er ingen bagatell.
Sosiale forskjeller – who cares?
SV og Rødt har i fire år og hele valgkampen hamret løs på fattigdom og økende sosiale forskjeller. Knapt noen reagerer. SV har vært en del av flertallet som har bestemt politikken de fire siste årene, og begge partier vil beholde og samarbeide med de to partiene som tross alt har vært i regjering denne perioden; Ap og SP. Men så ble det ikke noe stort tema i valgkampen likevel, annet enn som en bakgrunnsmelodi i forbindelse med skillingsvisen om formuesskatten.
Det lyser rødt for grønne partier
Det lyser røde varsellamper for det grønne; flere hendelser både de fire siste årene og denne sommeren burde fått klima og miljø til å bli et viktig tema for velgerne. Ingenting indikerer det. Selv partiet som hevder å være det eneste sanne grønne valg, MDG snakker mer om sperregrensen enn miljø. Ambisjonene er nedjustert fra å redde kloden til å redde deg fra Sylvi Listhaug. MDG snakker mest om 4%-målet for seg og mindre om togradersmålet for verden.
Dyrtid handler om verden rundt oss
Når hverdagen oppleves mer utrygg skyldes det mer enn miljø- og klima. Dyrtid for folk flest handler om økte energipriser som følge av krigen i Ukraina og ustabilitet i Midt-Østen. Økte matvarepriser handler om økte transportkostnader som etterdønning av pandemien – og krigen i Ukraina.
Et USA som er seg selv nok og bruker rå makt til å skaffe seg selv fordeler og påvirke indre prosesser i andre land (som ytringsfrihet og innvandring/integrering i Europa, og rettssak mot en tidligere president som forsøkte seg på statskupp i Brasil) burde skapt stor bekymring. Hvis USA lar være å betale for Europas forsvar, havner regningen i din lommebok. Er du villig til å betale mer for din egen frihet? Antiamerikanske følelser kunne skaffet stemmer til SV og Rødt – men da måtte de pekt på alternativer. Norsk alenegang er neppe noen vinnersak.
Et av Europas største demokratier står i fare for å bli utslettet, og har i tre år kjempet en intens forsvarskamp mot en utdatert supermakt med våte drømmer om å gjenreise sitt imperium. Tusenvis markerte Ukrainas selvstendighetsdag i Oslo sentrum 24. august. Men hverken Ukrainas frihetskamp, Trumps skammelige «fredsforhandlinger» eller trusselen mot europeiske demokratier har vært noe tema i valgkampen.
Med et slikt bakteppe er det underlig at ikke norsk EU-medlemskap er blitt et større tema. Men det passer Ap og Høyre godt. For de vil helst ordne det hele selv. Venstre har forsøkt, mens MDG drømmer mer om sperregrensen enn EU-saken. SP har også forsøkt – i kombinasjon med en gammel slager.
Gamle sanger om igjen
Distriktspolitikk er så 2021. En gammel topplåt du er litt flau over å danse til. SP har forsøkt å kombinere EU-sak og distriktspolitikk. Men tidenes løftebonanza måtte ende i tidenes løftebrudd. En regjering som var mer opptatt av å beholde alt som før fremfor å gå løs på tidens utfordringer blir mer å sammenligne med museumsvokterne i SV. Noen som vet hvordan det gikk med dem? SP er som den kjekke typen eller pene jenten som har tapt seg. Du lurer på hva i all verden du fant så attraktivt.
Ap har gjort sitt beste for å punktere vanskelige saker. Skatt skulle få en egen kommisjon. Strømpriser og kabler skulle parkeres med Norgespris. At Aps parlamentariske grunnlag måtte fordobles fra to til fire partier skulle druknes i den gamle hitlåten om borgerlig kaos. LO spiller på lag med kampsanger (fra 1930-tallet?) om borgerlig styggedom.
FrP har ikke engang trengt å ty til sin kriseplan om svenske tilstander; innvandring, integrering og kriminalitet. Det holder å nevne stikkordene, for å holde på velgerne som er mest opptatt av det. De har uansett ingen andre å gå til. Et rasistisk motivert drap skapte massemobilisering i Oslo sentrum, men FrP avviste i den siste partilederdebatten Jan Arild Snoens utspill om at FrP har et særlig ansvar for å motvirke radikalisering, fremmedfrykt og rasisme.
Tuppen og Lillemor
At Ap alltid vil spille på borgerlig kaos er ingen bombe. Men at Høyre og FrP skulle gjøre sitt beste for å bistå, endog overskygge Aps glansnummer ved å spille Tuppen og Lillemor om og om igjen, er ikke til å forstå. Den melodien har aldri vært en sommerslager. Aldri! Venstre blir avkrevet løfte om at «borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering», mens FrP skal få være fullstendig i fred med sitt interne slagord FrP først! Høyre og Erna våknet tilslutt av Tornerosesøvnen sin, men Tuppen og Lillemor er neppe noen stor vinner:
Men plutselig en dag kom de til å slåss
Nå får du aldri mer komme hjem til oss
Du får’ke leke mer i våres gård
Jeg er’ke venner med deg mer
Jeg skal skli på kjellerlemmen
Mens du står utenfor og ser
Du får’ke klyve mer i våres trær
For jeg er ikke glad i deg mer
Du får’ke leke mer i våres gård
Når du er så slem mot meg
Noen som husker fortsettelsen?
«Veien til skolen var fryktelig lang
Da de gikk hver sin vei for første gang»
Rikfolkene finansierte kulturkrig
KrF fikk pengegaver fra rikfolk som ville ha borgerlig flertall for å bli kvitt formuesskatten. På kjøpet fikk de KrF i den minst sympatiske versjonen på flere tiår. De trodde de betalte litt for å bli kvitt formuesskatten, mens de i realiteten har betalt for KrFs vidundermedisin for ikke å bli helt irrelevant; kulturkrigen. Direkte importert fra USA. Dermed gjenopplives KrFs hovedfunksjon i norsk politikk; som bremsekloss. Et både verdikonservativt og systemkonservativt parti vil skru klokken tilbake – og forhindre nødvendige reformer.
De er gode på å tjene penger, men politikk forstår de seg lite på. En gjennomført usympatisk fremtoning og «analyser» så amatørmessige at noen burde funnet frem Vær Varsom-plakatens punkt om å beskytte intervjuobjektene mot seg selv.
Jens kommer unna med det meste
Jens Stoltenberg er charmøren med glimt i øyet. Svigermors drøm som er blitt en trygg og stødig handyman – alltid god å ha når det kniper. Og han kommer unna med det meste. Selv løgn om andre lands skattesystemer. Valgkamp er jo tiden for brageløfter og skitne triks. Men løgn? Jens, da. Dette ser ikke pent ut på CV’en. Men nå gjenstår det vel bare å trekke seg tilbake og nyte sitt otium.
Da gjenstår bare det oppsummerende spørsmålet:
Ønsker vi amerikanske tilstander i norsk politikk?
