Se for deg ti personer rundt et bord. De skal spise pizza sammen, men reglene sier at det bare kan bestilles én pizza, og alle må være enige om innholdet.
Så starter forhandlingene. En ønsker ananas, men bare fire andre støtter forslaget. En annen kan ikke spise svin. En tredje er vegetarianer, og en fjerde veganer – dermed forsvinner både kjøtt og ost. Så viser det seg at én ikke tåler tomat, og en annen har cøliaki. Til slutt står de igjen med ingenting. Ingen pizza. Ingen mat. Alle er sultne.
Dette er et bilde på hvordan fellesskap kan fungere når enigheten skal være total. I politikken ser vi det samme: kompromisser som barberes ned til det ugjenkjennelige, løsninger som skal tilfredsstille alle, men som ender med å gi ingenting av substans. Resultatet er at ingen blir fornøyd, og problemet står uløst.
Men kanskje er det et feilspor å tro at vi alltid må spise den samme pizzaen. Et samfunn der alle kan velge sin egen variant, tilpasset behov, tro, smak og allergier, er ikke nødvendigvis mindre solidarisk. Tvert imot: vi kan fortsatt sitte rundt samme bord, dele samtalen, latteren og opplevelsen – selv om tallerkenene ser forskjellige ut.
Det er forskjellen mellom et påtvunget fellesskap og et frivillig fellesskap. Det første krever likhet, og risikerer å gjøre alle like sultne. Det andre bygger på frihet, men gir rom for fellesskap gjennom valg, ikke tvang.
I et demokrati må vi stille oss spørsmålet: ønsker vi et system der staten serverer én og samme pizza til alle – eller et samfunn der individene kan velge selv, men fortsatt møtes rundt bordet? Fellesskapets styrke ligger ikke i at vi spiser det samme, men at vi spiser sammen.
