Jeg så nettopp Rebel Royals på Netflix etter å ha lest Per Aage Pleym Christensens krasse kritikk her. For å være helt ærlig, kjenner jeg meg ikke så veldig godt igjen i følelsene til og inntrykket av radarparet Märtha Louise og Durek Verret. Tvert imot fikk jeg et langt bedre inntrykk spesielt av Durek Verret, enn det mediene vanligvis gir.
Om det skyldes hans personlighet eller amerikanske oppdragelse vet jeg ikke, men Verret fremstår langt modigere enn de fleste nordmenn jeg kjenner når det gjelder å være seg selv. For meg er dette en såpass grunnleggende positiv egenskap at den overskygger det faktum at jeg hverken tror på medisinsk healing eller magiske medaljonger.
Er det kanskje litt typisk norsk å henge seg opp i detaljer og reagere kraftig på utsagn som ikke er helt i vater med nøktern fakta? Jeg tror det, og at mediene kjenner denne germanske tilbøyeligheten og speiler den i sin dekning. Men ærlig talt: hvor latterlig er det ikke å hisse seg opp over en sjaman fra Los Angeles som viser fram en medaljong han påstår kan kurere covid? Er det egentlig så mye mer alvorlig enn den rare naboen i borettslaget som legger ut obskure videoer på YouTube?
Durek Verret er jo ikke lege, så at såpass mange virket redde for påstandene hans vitner vel egentlig om at de ser på kongefamilien og deres partnere som noen slags faglig veiledende autoriteter. Det er omtrent like blåøyd som å tro på magiske medaljonger.
Pleym beskriver også Durek Verret som en «sjarlatan uten dannelse», men det mener jeg blir å lese ham i verste mening. Verret tror antakelig selv på healing, og han har tross alt valgt å leve sammen med en som har drevet engleskole. Dette er to ganske alternative mennesker som har funnet hverandre, og den gleden unner jeg dem.
Durek Verrets kompromissløse og fredelige refleksjon av selvet er for meg et positivt tillskudd i et samfunn hvor svært få tør noe lignende. I et alternativt univers kunne mange nordmenn antakelig levd på samme måte, hvis vi hadde hatt en kultur i bunn som støttet det. Men Norge er et samfunn med trange sosiale rammer. Vi liker å tro at vi er frie, men i praksis holder vi hverandre innenfor en snever sti av «anstendighet». Først når man blir ordentlig kjent med folk, så oppdager man at vedkommende er en mer sammensatt person enn de lot til å være de første månedene. Denne tilpasningen er ikke tilfeldig, men et resultat av sosial kontroll og jantelov. Tenk at slik er det ikke overalt i verden.
Denne skjulte ufriheten er et såpass alvorlig kulturtrekk at det burde gitt en ordentlig ripe i det nasjonale selvbilde for lenge siden, men selvkritikk er ikke akkurat er en norsk styrke, så vi velger heller å projisere utad. Resultatet er at mennesker som velger å leve alternativt – som Märtha Louise og Durek – enten må dempe seg eller bare godta å bli gnålt på for resten av sitt liv. Alternativt kan de flytte. Mange skaprasister håper nok på det siste, og det bør nevnes at både skaprasister og renspikkede rasister er blant dem som åpenlyst velger å sanksjonere Märtha Louise og Durek Verret.
Verret forklarer i dokumentaren hvordan han både i sosiale medier og under sammenkomster i Norge har opplevd rasisme. Etterhvert som den kulturelle bevisstheten i Norge øker blir det tydeligere for mange av oss at selv det å ha annerledes forventninger til mennesker – fordi de er fargede – også er en form for rasisme. Det er ikke noe galt med etiketten, men de underliggende holdningene som fører til en forskjellsbehandling. Det er jeg nesten helt sikker på at Verret har opplevd i ganske nære relasjoner, rett og slett fordi Norge fortsatt er en veldig ung nasjon vedrørende multikultur og de norske hjernene klarer derfor ikke helt enda å ignorere inntrykket av at dette mennesket er annerledes. For de er såpass få blant de andre hvite nordmennene. Ting blir bedre, sakte men sikkert.
Når det gjelder Märtha Louise: hun har vokst opp i et Norge der folket mener de «eier» prinsessen fordi de betaler skatt. For meg blir dette et prakteksempel på hvor giftig koblingen mellom skattegiver og givers forventninger til mottaker kan være. Mange entusastiske skattebetalere forstår antakelig ikke at penger mot premisser ofte gir moralsk forkastelige utfall – særlig i de tilfeller der det rammer mennesker som aldri selv har valgt å være del av noen kontrakt, slik som dem som er født inn i en kongelig familie.
Jeg synes derfor at det blir ganske smålig når bryllupet omtales som et «kommersielt sirkus». Avtalen med Hello Magazine var vel først og fremst en pragmatisk løsning for å finansiere et privat arrangement? Pleym foreslår at kongen bør frata henne prinsessetittelen, men å tro at en formell avgjørelse kan viske ut den identiteten mener jeg er en illusjon. Hun vil uansett alltid bli husket som Harald og Sonjas datter. Tittelen er uløselig knyttet til slekt og historie – den kan ikke fjernes verken fra familietreet eller folks bevissthet.
