Da Nobelkomiteens leder 10. oktober annonserte det overraskende valget av Venezuelas opposisjonsleder Maria Corina Machado som vinner av Nobels fredspris for 2025 må det ha gått helt i svart for folk Rødt og SV. Nobelkomiteen stakk hånden inn i et vepsebol.
Helt siden kuppmakeren fra 1992, Hugo Chavez, vant valget i 1998, har Venezuela vært et rødt fyrtårn i Sør-Amerika, verdensdelen som ble kalt USAs bakgård. Ikke ufortjent, siden USA gjennom sitt tillegg til Monroe-doktrinen i 1904 har oppnevnt seg selv til politi for verdensdelen. Hugo Chavez døde i 2013, mens hans utvalgte etterfølger Nicolas Maduro har fortsatt den såkalte bolivarianske revolusjonen. Til stor ulykke for Venezuelas innbyggere.
Ikke verdig vinner, ifølge Rødt og SV
Bjørnar Moxnes, utenrikspolitisk talsperson for Rødt kritiserte valget av Machado, gjennom å klistre henne til Trumps politikk. SVs partileder Kirsti Bergstø stusset over valget av Machado, og stilte seg undrende til Nobelkomiteens prisvinner. Også hun legger vekt på støtten Machado har gitt til Trump. USA har bombet båter i internasjonalt farvann utenfor Venezuela, som ifølge Trump-administrasjonen smugler narkotika til USA. Også samarbeidet med Likud, Israels regjeringsparti (og dermed indirekte det pågående folkemordet i Gaza) har blitt trukket frem som begrunnelse for at Nobelkomiteen har valgt en vinner som ikke er verdig verdens mest prestisjefylte pris. Rødt og SV har klistret Machado til Trump, og stemplet henne som «ytre høyre», en merkelapp også statskanalen NRK valgte å bruke.
I det trygge Norge, der politikere av alle ideologiske avskygninger fritt kan ytre seg og stille til valg velger Rødt og SV å kritisere Nobelkomiteens valg av en opposisjonsleder som ble forhindre fra å stille til valg, som er blitt forsøkt kidnappet, som ble frarøvet valget hennes bevegelse egentlig vant, og som det siste året har måttet leve i skjul for å unngå å bli arrestert av regimet hun forsøkte å stille til valg mot.
I kritikken av Nobelkomiteens valg har det vært uhyre liten grad av selvkritikk fra repesentantene fra Rødt og SV, for deres mangeårige utilslørte hyllest til Chavez/Maduro-regimet. Og mediene har heller ikke brydd seg noe særlig om å stille kritiske spørsmål til partiene på ytre venstre fløy. Når Venezuela er tema, viser de to partiene at ideologiske skylapper i sterk grad har begrenset gangsynet. Det som for lengst har gått opp for alle andre, at Maduroregimet er en ulykke for Venezuela, er åpenbart smertelig å erkjenne for Rødt og SV. De er ellers veldig ivrige med å påpeke høyresidens manglende selvkritikk for å ha støttet autoritære regimer eller diktaturer, men i tilfellet Chavez/Maduro er det Rødt og SV som virkelig burde gå i seg selv – og kanskje litt stillere i dørene?
En god start ville være å se på Venezuelas utvikling under Chavez/Maduro, se på hvilke trekk som preger dagens regime i Venezuela – og så lese Nobelkomiteens begrunnelse for å velge nettopp opposisjonslederen i Venezuela som vinner av Nobels fredspris for 2025.
Advarselen mot valgte autokrater som demonterer demokratiet
Perus tidligere president Alejandro Toledo advarte på Oslo Freedom Forum i 2011 mot valgte autokrater; personer og bevegelser som kom til makten gjennom frie valg, for deretter å demontere demokratiet bit for bit. Han hadde selv ledet kampen mot det autoritære Fujimori-regimet i sitt eget land i 2000, og hadde grunn til å advare. For nettopp Latin-Amerika er en verdensdel hvor man valgte ledere som så viste seg å utvikle autoritære styresett. Og nettopp Chavez ble et eksempel på akkurat det. Etterhvert utviklet landet seg til et autoritært regime, der makten til Chavez selv, og hans etterfølger Maduro, ble viktigere enn å skape et virkelig demokrati. Ikke bare ble typisk kommunistiske/marxistiske virkemidler som nasjonalisering av viktig industri og bedrifter brukt, men typisk autoritære grep som å ta makten over media, over militæret, og over domstolene. Selv om folket i Venezuela lenge støttet regimet, ble flere typiske trekk for autoritære regimer tatt i bruk; å bortdefinere kandidater med vinnersjanser, og så rett og slett jukse seg til valgseire. En som ble et offer for begge disse knepene, var nettopp Machado. Hun vant kampen om å bli opposisjonens kandidat – før hun ble fratatt retten til å til å stille. Og så ble valgresultatet forfalsket – slik at Maduro ble sittende ved makten.
Rødt og SV har fra sitt trygge hjørne av verden valgt å sette seg til doms over virkemidlene og støttespillerne Machado er nødt til å lene seg på, i en konflikt verden synes å ha glemt. Men glemmer at både EU og andre har gitt hennes bevegelse støtte – uten at det har påvirket Maduro. For han henter sin støtte fra regimer som ligner hans eget – og som har økonomiske og militære muskler til å holde ham ved makten; som Kina og Russland. I kritikken av Machados ros til Trump vender Rødt og SV det blinde øyet til hvem som bidrar til at hans undertrykkende regime overlever.
Nobelkomiteens støtte til demokratiet som styresett
Opposisjonens kamp mot Maduro-diktaturet, for å gjenreise demokratiet i Venezuela, er blitt en av verdens glemte konflikter. Selv om Maduros vanstyre i størst grad går ut over befolkningen i hans eget land, bidrar utviklingen i Venezuela også til å destabilisere andre land i regionen. Bare timer før Machado ble annonsert som vinner av fredsprisen ble Perus president Dina Boluarte avsatt (enstemmig) av kongressen, for sin «moralske inkapasitet». En av de viktigste grunnene var hennes manglende evne til å gjøre noe med økende kriminalitet og drap – som mange mener skyldes en ukontrollert strøm av flyktninger fra Maduros regime. Flyktninger i et antall som Peru er ute av stand til å håndtere, og som det ikke finnes arbeid til i at land som allerede sliter. Om det skjøre demokratiet i Peru vil overleve sin politiske krise, er uklart.
Nobelkomiteen er i sin begrunnelse for valget av Maria Corina Machado krystallklare i sitt forsvar for det liberale demokratiet som et fundament for en fredelig verden. Og fremholder Machado som et eksempel:
«Hun får prisen for sitt utrettelige arbeid for å sikre demokratiske rettigheter for folket i Venezuela, og for sin kamp for en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til folkestyre.
Som lederen for de demokratiske kreftene i Venezuela, er Maria Corina Machado et av de mest ekstraordinære eksemplene på sivilt mot i Latin-Amerika i nyere tid.
Machado vært helt sentral i samlingen av en politisk opposisjon som har vært dypt splittet. En opposisjon som har funnet sammen i et krav om frie valg og representativt styre. Det er nettopp dette som er demokratiets kjerne: at vi i felleskap forsvarer prinsippene som sikrer folkestyret, selv om vi er uenige. I en tid der demokratiet er truet, så er dette fellesskapet viktigere enn noensinne.»
Machado er en person «som holder demokratiets flamme brennende i et tiltagende mørke.»
Intet mindre.
Machado er altså blitt kritisert for å lene seg på støtten fra USAs president, men begrunnelsen Nobelkomiten gav for valget av Machado kan faktisk leses som en ramsalt kritikk av utviklingen også i USA. Nettopp under Donald Trump, som har drevet den mest utilslørte kampanjen noensinne for selv å bli tildelt fredsprisen. Trump driver selv med forfølgelse av opposisjonen gjennom rettsapparatet, trusler mot mediene, og militarisering av statsapparatet. Trump kan vanskelig kritisere en prisvinner hans egen utenriksminister har nominert, som støtter ham og som han selv har støttet.
Machado har klart å forene en veldig splittet opposisjon, som sannsynligvis er veldig delt i synet på hva som må gjøres i Venezuela den dagen Maduros regime faller. Machado selv vet nok ganske sikkert at det blir vanskelig å holde koalisjonen sammen, og hvem som egentlig kommer til å vinne det første frie valget etter Maduroregimets fall er det ingen som kan spå om. Men ved å gi folk opplæring i hvordan valg skal avvikles og kontrollere at det går riktig for seg, klarte Machado å dokumentere at Maduro forfalsket valgresultatet.
Testamentets tre kriterier
Nobelkomiteen oppnevnes av Stortinget, men er uavhengig av norske myndigheter. Det er veldig vanskelig å overbevise diktaturer og autoritære regimer om denne uavhengigheten, noe som kanskje ikke er så overraskende. Testamentets ordlyd sier at Nobels fredspris skal tildeles
«… en del åt den som har verkat mest eller best för folkens forbrödrande och afskaffande eller minskning af ståande armeer, samt bildande och spridande af fredskongresser.” Slik lyder Nobels testamente, med kriteriene for fredsprisen.
To av kriteriene er egentlig veldig enkle å forstå: Reduksjon av stående armeer = avtaler om nedrustning. Fredskongresser = fredsforhandlinger.
Nå skal det nevnes at fredsbevegelsen på Alfred Nobels tid fremholdt militarisme og opprustning som en særlig fare for freden, og de holdt stadig internasjonale konferanser (kongresser) for å spre budskapet om «fredssaken». Der liberalistene på midten av 1800-tallet holdt på handel over landegrensene, økonomisk samarbeid og kontakt som fredsskapende, hadde sosialistene på slutten av århundret i stedet valgt en klassetilnærming; militærvesenet bidro til å opprettholde en udemokratisk samfunnsorden som skulle undertrykke egen befolkning mer enn å forsvare den mot ytre fiender og krig. Derfor måtte militærvesenet avskaffes. Da ville det bli virkelig fred. Men den drømmen brast i 1914, da også sosialister og sosialdemokrater stemte for krigsbevilgninger i de krigførende landene under det som skulle bli 1. verdenskrig.
Det tredje kriteriet er mer vidtgående og tolkbart. Hva betyr «folkens forbrödrande»? Jo, at man ikke lar seg styre av fordommer og falske fremstillinger av andre lands innbyggere som «fiender», og dermed godtar fiendtlige handlinger mot andre land. Fremstilling av en «ytre fiende» vil ofte bli brukt som unnskyldning for opprustning, militarisme og redusert frihet.
Det er verdt å merke seg at Nobelkomiteen i sin begrunnelse mener Machado oppfyller samtlige tre kriterier i Nobels testamente.
Hva skaper krig?
Liberaleren har tidligere forsøkt å peke på noen hovedgrunner til at kriger oppstår; Totalitære ideologier, religion, nasjonalisme – eller kamp om naturressurser. Ofte kan disse fire grunnene opptre i kombinasjon.
Det som skaper fred er dermed det motsatte; et sekulært, liberalt demokrati; der mennesket har grunnleggende rettigheter, der makten er delt, balansert og begrenset. En stat bygget på individets rettigheter, der makthavere kan byttes ut regelmessig, er en god start. Reell ytringsfrihet og et kunnskapsbasert samfunn vil bidra til å motvirke giftig nasjonalisme. Et samfunn der den frie debatten og et utdannet folk væpner hver enkelt av oss med argumenter og evne til selvstendig tenkning vil være en god vaksinasjon mot løgner om egen fortreffelighet og andre nasjoners utilstrekkelighet.
Kategorier av prisvinnere
Vinnerne av Nobels fredspris opp gjennom årene kan deles i flere kategorier. Det har vært priser for fredsavtaler, og for nedrustingsavtaler. Som belønning for langvarig arbeid, for å advare mot en utvikling (som f.eks fjorårets vinner Nihon Hidanky), eller som en oppmuntring til videre innsats for skjøre eller vanskelige fredsprosesser (f.eks 2015).
Det er verdt å merke seg at Nobelkomiteen de siste årene har hatt flere prisvinnere som har vært i opposisjon til totalitære eller autoritære regimer, som står opp for demokratiske verdier i sivilsamfunnet (f.eks prisene i 2021, 2022 og 2023).
Hva står Machado egentlig for?
Som nevnt forsøker de som har støttet regimet som er ansvarlig for den katastrofale utviklingen i Venezuela å diskreditere Machado basert på hennes synspunkter, fremfor hva hun faktisk får prisen for. Til det er det bare å si at statsledere, yrkespolitikere og yrkesdiplomater er eksempler på mottakere av Nobels fredspris. Og den lange listen over prisvinnere består av svært få helgener med plettfri vandel, men mange med et tvilsomt rulleblad (for å si det forsiktig). Det er bare å nevne Fredrik Willem de Klerk (apartheidregimets siste statsminister), Israels statsminister Menachem Begin (som fikk fredsprisen i 1977, og invaderte Libanon i 1982), Barack Obama (som gjennom sine åtte år som president i USA var øverste ansvarlige for dronekrigen), og ikke minst Henry Kissinger, realpolitikeren og -diplomaten fremfor noen.
Det mangler altså hverken på realpolitikere, krigshissere eller andre som har fått verdens mest prestisjefylte fredspris.
Og hverken Sophie Scholl, Den hvite rose eller Mahatma Gandhi fikk noensinne Nobels fredspris.
Det gjorde derimot Liu Xiabo (som ble kritisert for å være for markedsliberal i sin ideologiske plattform), og Carl von Ozzietsky (som var «unasjonal»). Ingen av dem fikk komme til Oslo, og begge døde – henholdsvis i fengsel og i konsentrasjonsleir.
Man trenger ikke være enig med Maria Corina Machado i alle standpunkter hun måtte ha eller ha hatt – eller hvilke støttespillere hun må lene seg på.
Trumps sabelrasling overfor regimet i Venezuela kan like gjerne være innenrikspolitisk motivert som eventuell ekte omsorg for demokratiet i Venezuela. Hverken Trumps lefling med eller beundring for autoritære ledere indikerer at han bryr seg om demokrati. At han skylder på immigranter for kriminalitet, utrygghet og narkotikaproblemene USA sliter med, er en langt mer nærliggende forklaring på at han er opptatt av situasjonen i Venezuela.
Hennes innsats for å forene opposisjonen i kampen for frie valg, demokrati og rettsstat er grunnen til at hun er årets vinner av Nobels fredspris. Det burde være nok. Forhåpentligvis vil prisen gi henne beskyttelsen hun trenger mot Maduros regime – og skape den internasjonale opinion og det presset som er nødvendig for å sette et endelig punktum for diktaturet i Venezuela.
Jeg tillater meg å legge til to poenger fra andre innlegg; avslutningen fra en kronikk på nett i Aftenposten 13.10, fra forskningsdirektør Marianne Dahl i PRIO:
«Fredsprisen til María Corina Machado er derfor mer enn en personlig anerkjennelse. Den er en påminnelse om at demokratiets fremtid hviler på dem som våger å protestere uten vold når autoritære regimer har stengt alle andre rom for politisk deltagelse.»
Latin-Amerika-kjenneren Benedicte Bull har uttalt seg kritisk til årets vinner, men i et innlegg i Dagsavisen berømmer hun motet til Maria Corina Machado: «Derfor er hun en uvanlig fredsprisvinner. Men hun er også en ekstremt modig demokratiforkjemper som har møtt en motstand de færreste av oss klarer å forestille oss. Derfor fortjener hun også vår dypeste respekt.»
