Et tog er på ville veier og liv står i fare. En passasjer forsøker å dra i nødbremsen, men en annen kobler ut sikkerhetsmekanismen slik at toget styrter inn i et befolket område, og hundrevis dør. Hva er korrekt påtale?
I dette hypotetiske scenarioet avhenger påtalen av intensjon, omstendigheter og motiv. Norsk straffelov skiller mellom grader av skyld: Forsettlig drap (§ 274) kan gi 8–21 års fengsel per offer, og ved flere hundre døde vurderes det som særlig grovt. Ved grov uaktsomhet (§ 281) er strafferammen opptil 6 år, men skjerpes ved flere ofre. Paragraf 355 om fremkalling av fare for allmennheten passer godt til togulykker, med 2–15 års fengsel ved forsett. Ofte kombineres paragrafene, og tiltale besluttes av statsadvokaten etter etterforskning. For å klassifiseres som terror (§ 131) kreves «terrorhensikt»: å forstyrre samfunnsfunksjoner, skape frykt eller tvinge myndigheter. Uten politisk motiv er det drap eller sabotasje, ikke terror, men hvilken straff fortjener en statsadvokat som saboterer rettsstatens nødbrems – Grunnlovens § 89?
Grunnlovens prøvelserett
Denne paragrafen sikrer at domstolene kan overprøve lover når politikk svikter. Den er nødbremsen som skal trygge borgere mot et systemiske overgrep og norsk ruspolitikk kan sammenlignes med et tog på ville veier: Det narkotikafrie idealet har i over 60 år ført til hundretusener av straffereaksjoner, uten å redusere det illegale markedet. Forskning viser at straff ofte forverrer problemet, med økt vold, utrygghet og helseskader. I over 20 år har utredninger som NOU 2002:4 og NOU 2019:26 dokumentert manglende grunnlag for straff, likevel prioriteres maktmidler, budsjetter og prestisje over helse og rettigheter. Jo mer ressurser til narkotikabekjempelse, desto mer utrygghet i lokalsamfunn – men forbudet fortsetter som udiskutabel politikk på grunn av panikk og utdaterte holdninger.
Dette blir stadig klarere når andre land regulerer cannabis for å beskytte folkehelse. Hvis mindre inngripende tiltak avvises, kan ingen vite om Politilovens pålegg om å gå frem så skånsomt som mulig mot sivilbefolkningen overholdes. Offentlig panikk truer liv og menneskerettigheter, og statsadvokater er del av mekanismen som skal stanse overgrep når politikere svikter. De har lederansvar og millionlønn for å være på plass når prinsipielle spørsmål avgjøres – og det er lite tvil om at en statsadvokat som saboterer Grunnlovens § 89 utgjør en større fare enn en passasjer som kobler ut en togbrems.
Rettsstat og ansvar
I over 60 år har det narkotikafrie idealet splittet Norge. Årlig kvernes ca. 20.000 sjeler gjennom systemet, med over 300 narkotikautløste dødsfall som kunne reduseres gjennom reform. Barn fratas foreldre, familier ødelegges – alt for et ideal som riksadvokaten i sitt svar til rusreformutvalget tar avstand fra. En høy prosent av landets innsatte er fengslet for lovbrudd som er lovlig regulert i flere land, og 200 års rettshistorie avhenger av prøvelsesretten.
Jurister er fra dette utgangspunktet posisjonert til å gjøre større skade enn terrorister. De kan velte en rettsstat hvis de ikke underkastes prinsipiell styring, og det er på dette grunnlaget at riksadvokaten og politimesteren i Innlandet nylig mottok cannabis. Siden 2008 har Hedmark og Oppland statsadvokatembeter og Oslo statsadvokatembeter sabotert prøvelsesrett på ruspolitikkens område. I 18 år har Grunnloven blitt underminert av statsadvokater som beskytter forbudet mot konstitusjonell kontroll, og Norge kan ikke overleve som rettsstat uten ansvarliggjøring.
Systemsvikt
Til tross for advarsler fra jurister, kriminologer, rettssosiologer og historikere, fortsetter jakten på syndebukker med ødeleggende konsekvenser. 30 år etter at riksadvokat Rieber-Mohn sviktet rettssikkerheten ved å overse Johs. Andenæs’ kall til debatt om kontrollomkostninger, har Riksadvokaten en viktig oppgave med å bygge integritet i egne rekker, for det er ikke uten grunn at forfatteren Joseph Conrad beskrev politimannen og terroristen som sprunget ut av samme kurv. Begge ser vold som et akseptert virkemiddel i forfølgelsen av et tenkt ideal – og noen blir så ivrige at de undergraver samfunnets institusjoner for å få viljen sin.
Det er dette statsadvokatene i Oslo og Hedmark og Oppland har gjort. De har ødelagt nødbremsen slik at ingen skal stoppe et totalitært prosjekt, og i denne forbindelse er det ikke lett å skille statsadvokater fra terrorister, med unntak av den større skaden som førstnevnte kan gjøre. Mens sistnevnte sprer frykt, kan statsadvokater bygge politistater, og ideologisk ekstremisme har gitt grobunn til ukultur som må tas tak i om en liberal rettsstat skal bestå. Ettertiden vil dømme om korrekt påtale avgjøres. Uansett er det riksadvokatens ansvar å rydde i egne rekker, for konsekvensene av statsadvokatenes fremferd setter hele systemet i fare – og noen må dra i bremsen.
