En fastlege skal ha rådet en pasient til å lyve for NAV. Når ærlighet straffer seg, er noe galt. AAP-ordningens 50-prosentterskel gjør at bedring i helse og arbeidsevne kan føre til et økonomisk tap. Ekstra prosent arbeidsevne bør imidlertid alltid lønne seg – både økonomisk og helsemessig.
Løgn lønner seg
I en nylig publisert artikkel i Aftenposten kan vi lese at fastlegen hennes rådet henne til å lyve for NAV. Etter nesten ett år med hodeskade er hun oppe i 60-70 prosent jobb. Regelverket krever minst 50 prosent nedsatt arbeidsevne for å få arbeidsavklaringspenger (AAP).
Ved hodeskader svinger funksjon fra dag til dag. Å presse seg for raskt til full stilling øker risikoen for tilbakefall. Det kan være direkte skadelig å gå i 100 prosent jobb før kroppen er klar.
Hun faller altså mellom stolene. For frisk til å få pengestøtte av NAV, men for syk til full jobb. Av den grunn anbefaler fastlegen hennes å lyve for å komme innenfor AAP-reglene.
Arbeid lønner seg ikke
Dette er et klassisk eksempel på en velferdsfelle (også kjent som velferdsklippe eller fattigdomsfelle).
Velferdsfeller oppstår når ordninger og satser gjør at den fornuftige, hardtarbeidende, ærlige og helsefremmende adferden blir straffet, mens uønsket adferd lønner seg. Dermed forblir mennesker på sosiale ytelser lenger enn nødvendig.
I denne saken fungerer 50-prosentterskelen for AAP som fellen eller klippekanten. Ligger du på eller over 50 prosent nedsatt arbeidsevne, kan du få AAP. Dersom du ligger under, faller hele ytelsen bort. Da kan en forbedring i arbeidsevnen gi et stort økonomisk tap sammenlignet med å holde seg på 50 prosent.
Systemet insentiverer med andre ord kvinnen til å bremse opptrappingen og rapportere lavere arbeidsevne enn hun faktisk har, heller enn å være ærlig og rapportere inn en liten og gradvis økning i arbeidsevnen.
Dette er et dårlig utfall for kvinnen selv, men også for arbeidsgiveren og samfunnet for øvrig. Vi får færre i jobb på et hvert tidspunkt, mindre arbeidserfaring, høyere sykefravær og lavere produktivitet enn vi ellers ville ha fått.
Milton Friedman gir et annet eksempel på en velferdsfelle rundt 6 minutter inn i fjerde episode av «Free to Choose»:
