Det pågår nå en rettssak om tilbaketrekning av boken Hvite striper – sorte får, som skildrer kronprinsessens sønn, Marius Borg Høiby sitt utsvevende liv. Søksmålet kommer fra Høiby selv og handler om at forfatterne påstår Høiby har solgt kokain, noe Høiby selv hevder er feil. I den forbindelse har NRK publisert et lydopptak mellom to politimenn og Høiby under en samtale i 2023. Du kan høre hele samtalen her.
Det mest interessante med seansen der to tjenestemenn fra Oslo-politiets avdeling for organisert kriminalitet oppsøker Marius Borg Høiby utenfor boligen hans, er ikke dialogen om hvorvidt han selger kokain eller ikke, men politiets rolleforståelse i møtet med Høiby.
Det har vært skrevet flere artikler i Liberaleren om politiets manglende rolleforståelse på rusfeltet. Du kan lese noen av dem her.
Da politiet oppsøkte Høiby, presenterte de det som en «forebyggende samtale». De forklarte at han ikke var mistenkt for noe, men likevel tok de opp hvem han omgås, hva slags miljø han beveger seg i, og hvordan «folk snakker» om han. For folk med en liberal samfunnsforståelse så oppleves samtalen som ganske sosialt invaderende, og gir dessverre et større innblikk i politiets manglende selvforståelse enn i Høibys livsstil. Politiet understreker flere ganger at de ikke bedriver psykoanalyse – men det er nettopp det de gjør. De analyserer miljø, omgang, og personlighet, og antyder hvordan han bør leve for å unngå feil assosiasjoner.
De fokuserer overraskende lite på de mistenkte lovbruddene som er å bruke (nå forenklet forelegg) eller selge kokain, mens de fokuserer mye på hva bruken kan bety for hans rykte, omdømme og hvilke mennesker han burde holde seg unna. Dette er ikke håndhevelse av loven, men sosial vurdering forkledd som profesjonell bekymring.
Det er selvsagt legitimt at politiet ønsker å forebygge kriminalitet. Men forebygging må foregå innenfor lovhjemmelens grenser – ikke i rommet mellom moral og makt. Når politiet opptrer som rådgivere i livsstil, heller enn etterforskere av konkrete handlinger, forsvinner skillet mellom jus og moral. Den som utsettes for slik oppmerksomhet, møter ikke lenger staten som rettshåndhever, men som sosial kontrollør.
Særlig påfallende er det at politiet vektlegger hvordan Høiby «fremstår». Politiet sier han bør være forsiktig med «hvem du ses med», og at han bør tenke over hvordan det «tar seg ut» for andre. Det er en form for moralpolitikk som ikke hører hjemme i et liberalt rettssamfunn, og egentlig minner mer om de samtalene man ser i amerikanske actionfilmer der den opprørske hovedkarakteren blir kidnappet av farlige gangstere som bare skal ta en liten alvorsprat. Derfor blir dette en litt pinlig opptreden av skattefinaniserte statsmenn som har ansvar for å håndheve loven.
Samtalen viser en maktutøvelse som ikke er formelt tvangsmessig, men som like fullt er sosialt press. Den som får høre at politiet «følger med» på hvem man kjenner, vil nødvendigvis føle seg under vurdering, ikke veiledning. Forebygging som glir over i karakterbedømmelse, svekker tilliten til politiet som nøytral instans.
Det viktige poenget her er at når en slik samtale finner sted, så bør den ikke leses som en enkelthendelse men dessverre som et symptom på et strukturelt problem. Det er uttrykk for en holdningsbasert politipraksis der moral og rett flyter sammen, og hvor borgerens frihet gradvis underordnes «hvordan ting ser ut». I et så liberalt samfunn som Norge påstår å være, så må politiet beskytte rettsstaten istedenfor å administrere folks rykte. Det er viktig for å ivareta tilliten til politiet som en nøytral håndhever av loven. Ellers blir veien kort til politipraksis i land som vi ikke liker å sammenligne oss med.
