Hvorfor er det en tendens til at de rikeste landene har den største velferdsstaten? Intuitivt skulle man tro at det er de som har minst som trenger mest statlig støtte, mens rike land klarer seg selv. Den tyske økonomen Adolph Wagner snudde denne tankegangen på hodet allerede på 1800-tallet.
Hva er revers kausalitet?
Når vi forsøker å forstå sammenhenger, er vi ofte ute etter årsak og virkning. Påvirker X faktisk utfallet Y? Fører X til Y?
Noen ganger kan imidlertid årsakssammenhengen gå andre veien enn vi først antar. Dette fenomenet kalles revers eller omvendt kausalitet. Vi tror at X fører til Y, mens det i virkeligheten er Y som fører til X. Da blander vi årsak og virkning.
Et klassisk eksempel er brannvesenet. Man kan observere at brannvesenet ofte er til stede der det er brann. En naiv tolkning av denne observasjonen er at brannvesenet fører til brann. Men det er selvsagt motsatt. Det er brannen som gjør at brannvesenet rykker ut.
Dette er spesielt viktig i observasjonsstudier, der man bare observerer sammenhenger (korrelasjoner) og ikke gjør kontrollerte eksperimenter. Hvis man bare ser at to fenomener henger sammen, er det lett å anta at det ene fører til det andre, uten å tenke over at årsakssammenhengen kan gå motsatt vei – eller begge veier.
Det finnes for eksempel en klar sammenheng mellom god helse og høyere inntekt. En forhastet konklusjon vil være at høyere inntekt fører til god helse. Men da ignorerer vi den alternative og helt plausible forklaringen, nemlig at god helse også er en årsak til høyere inntekt.
Hvis vi overser omvendt kausalitet, kan vi lett overdrive eller feiltolke resultater og effekter i forskning.
Wagners lov
Har du noen gang lagt merke til hvordan omtrent alle rike, industrialiserte, vestlige land har en velferdsstat? De fleste bruker store offentlige midler på skoler, veier, helsevesen, pensjon – og i noen tilfeller til og med romprogrammer.
På 1800-tallet hadde den tyske økonomen Adolph Wagner en teori om dette, og den preger fortsatt økonomisk tenkning i dag. Wagner undret seg: Hvorfor blir staten større etter hvert som land blir rikere? Er det størrelsen som har gjort dem rike eller er det rikdommen som endrer statens størrelse?
Han undersøkte særlig økningen i offentlige utgifter til utdanning, og fant at land la større vekt på utdanning desto rikere de var. Fra dette generaliserte han og formulerte Wagners lov, eller loven om økende statlig aktivitet. Loven sier som følger:
Andelen offentlige utgifter i forhold til bruttonasjonalproduktet stiger etter hvert som et samfunn blir rikere.
Det er med andre ord de rikeste samfunnene, som man i utgangspunktet skulle tro har de beste forutsetningene for å klare seg uten en stor velferdsstat, som tenderer til å ende opp med den største velferdsstaten.
I grunn er dette litt paradoksalt. Velferdsstaten begrunnes jo ofte med at man skal hjelpe de fattigste og svakeste i samfunnet. Intuitivt skulle man derfor tro at det er de fattige landene som «trenger» en stor velferdsstat mest, mens land med mye penger til overs i mindre grad har behov for omfattende velferdsordninger.
Hvorfor fører da økt velferd til en større statlig rolle i økonomien? Ifølge Wagner skjer det fordi befolkningens etterspørsel endrer seg når et land blir rikere. Når de aller mest grunnleggende og nødvendige behovene er dekket, øker etterspørselen etter andre goder.
Staten går i økende grad inn for å dekke mange av disse behovene, som blant annet utdanning, folkehelse, kollektivtransport og miljøvern, og dermed vokser dens utgifter og rolle i økonomien. Kort sagt: Velferd kommer først, og velferdsstaten følger etter.
Wagners lov er dermed et eksempel på nettopp den typen omvendt kausalitet som ble nevnt tidligere. Det kan være at at velferdsstaten skaper velstand, men det er også plausibelt at velstand skaper velferdsstaten.
Dette står i kontrast til for eksempel keynesiansk økonomisk tankegang, som legger vekt på at offentlige utgifter kan brukes aktivt til å øke etterspørselen og stimulere økonomisk vekst i lavkonjunkturer. Keynesianere mener altså at økte offentlige utgifter kan effektivisere eller virke positivt på økonomien.
Wagner mente dessuten at økonomisk vekst kan føre til endringer i verdier og normer. Når samfunn blir rikere, endres folks syn på rettferdighet og like muligheter. Flere forventer sosiale sikkerhetsnett, arbeidsledighetstrygd og alderspensjoner – ikke bare for seg selv, men for alle. Dette er altså et verdispørsmål om hva man ser på som et rettferdig samfunn.
Et eksempel på denne lovmessigheten, er den amerikanske staten. Tidlig på 1900-tallet var offentlige utgifter i USA på 2-5% av bruttonasjonalproduktet (BNP). Etter den store depresjonen og fremveksten av sosiale programmer som Social Security og Medicare, økte utgiftene kraftig. I dag ligger de samlede offentlige utgiftene på rundt 35-40% av BNP.
Sør-Korea er et annet eksempel. Landet gikk fra å være et av verdens fattigste på 1950-tallet til å bli et industrialisert land med høy gjennomsnittlig inntekt.
Wagners lov er et av de tidligste forsøkene på å forklare hvorfor stater ser ut til å vokse over tid. Dette betyr ikke at staten nødvendigvis «tar over» samfunnet, men at den gradvis får en større rolle i et lands økonomi.
Neste gang du lurer på hvorfor statsbudsjetter stadig blir større, kan du derfor huske på Wagners lov. Etter hvert som økonomien vokser, vokser ofte staten med den.
