Minervas Nils August Andresen misliker München-avtalen fra 1938 som analogi, når det diskuteres hvordan krigen i Ukraina kan stanses. Han synes det halter. For meg er det åpenbart hvor likhetene er.
Da Andresen skrev artikkelen «Ta avtalen» var det visst en provokasjon, for å få i gang en samtale om Ukraina. Men han fikk visst så mye motbør, og ikke bare av det saklige slaget. Det har fått ham til å svare sine kritikere, i en ny artikkel. Et essay, eller kall det hva du vil. Andresens hensikt har visst så til de grader blitt misforstått at han trenger å forklare og forsvare seg. Og jeg er en av dem han har «pinget» da artikkel nr. 2 ble lagt ut på Minervas FB-side. Uten at han venter så mye av oss han utfordrer.
Ordet går til Andresen, som beskriver hensikten med «Ta avtalen»-artikkelen slik:
«å starte en samtale om vår – det vil si norsk og europeisk – Ukraina-politikk. For USA er for tiden et annet sted, som vi ikke kan gjøre så mye med. Men europeisk Ukraina-politikk har noen dramatiske mangler, som igjen henger sammen med at Europa har noen dramatiske svakheter i en ny geopolitisk virkelighet. Gitt denne situasjonen må vi spørre: Hva slags utfall styrer vi mot i Ukraina? Hvordan ser enden på konflikten ut? Hvilke virkemidler har vi for å nå dit? Hva er plausible scenarier dersom Ukraina avviser en avtale, og hva er vår respons? Og hvordan sikrer vi Ukraina som en selvstendig stat uavhengig av Moskva etter en eventuell fredsavtale?»
Dette sitatet inneholder mye som er fornuftig å diskutere. Målet Andresen understreker at også han har, er prisverdig: Å sikre Ukraina som selvstendig stat, uavhengig av Moskva. Problemet er bare at det rimer så dårlig med tittelen ”Ta avtalen» Overskriften burde hatt et spørsmålstegn, for å synliggjøre at det var en invitasjon til refleksjon – ikke en oppfordring til å akseptere en avtale som ville gi Putin ved avtalebordet det han efter 3 års krig ikke har klart å oppnå på slagmarken.
Forræderiet i München
Andresen argumenter med at Chamberlain selv ikke trodde på «fred i vår tid», men kjøpte seg tid til å ruste opp. Storbritannia var altfor dårlig forberedt på krig med Nazi-Tyskland. Nå forsøker ikke USA, EU og Ukraina å avverge en krig som ikke har begynt, men å få slutt på en pågående krig. Det er imidlertid noen åpenbare paralleller; Storbritannia ofret det eneste landet i det sentrale Europa som var et demokrati, forhandlet over hodet på landets ledere, og gav etter for en aggressiv diktator som provoserte sine naboer med truende fremferd.
Parallellene til det som kan skje i Ukraina, er åpenbar: Å ofre et demokrati, å forhandle over hodet på Ukrainas demokratisk valgte ledere, og belønne den aggressive diktatoren som startet krigen.
Som alle med et minimum av kunnskap om europeisk historie vet, så nøyet ikke Hitler seg med det Chamberlain og Daladier gav bort ved forhandlingsbordet i München. Tvert imot. Han forstod at han kunne true og bløffe seg til det han ønsket seg. Det var bare å velge riktig strategi. Mindre enn 12 måneder efter «Peace in our time» var 2. verdenskrig i gang. Storbritannia og Frankrike måtte stå ved sin sikkerhetsgaranti til Polen. Mens diktatorene delte Polen mellom seg, forløp «the phoney war» seg på vestfronten uten særlig mye konfrontasjon eller noe som lignet krig.
München-avtalen er blitt symbolet på Europas feighet og unnfallenhet i møte med aggressive diktatorer. Det er mulig Chamberlain var taktisk ved å kjøpe seg tid, og pragmatisk i troen på at han kunne gi Hitler lillefingeren. Men han var definitivt prinsippløs, unnfallen og feig. I alle år siden er München blitt Europas kollektive skam.
Å unngå en ny München-avtale, som symboliserer alt man ikke skal gjøre i møte med diktatorers imperialistiske ambisjoner, bør være like innlysende som det kollektive løftet «aldri mer 09. april» her i Norge.
Så enkel og innlysende er parallellen til München 1938. Så opplagt er svaret for krigen i vår tid.
Europas og NATOs oppgave: Speaking truth to power
Russland har brutt hver eneste avtale de har inngått, som handler om Ukraina. Russland lovet å respektere Ukrainas selvstendighet og autonomi. Lovet å ikke blande seg inn i landets egne valg. De har gjort det motsatte av hva de inngikk avtaler om, hele veien.
USA under Trump gjentar feilene fra München; de forhandler over hodet på Ukrainas valgte ledelse, de belønner aggressoren – i håp om at det skal være nok. Det gjentar narrativet (historien) den russiske ledelsen forsøker å selge inn om hva som egentlig har foregått i Ukraina. Hva burde de gjort? Speaking truth to power. Rett og slett å fortelle Putin, ansikt til ansikt: Du lyver! NATO har ikke hatt noen interesser i Ukraina. Det var Russland som brøt avtalene dere signerte, og angrep et selvstendig land med demokratisk valgt ledelse. Det hjelper ikke hvor mange ganger dere gjentar løgnene om Ukraina. De er og blir løgner. Du har ansvaret for krigen – og du sitter med nøkkelen til fred.
En fredsavtale har veldig enkle hovedelementer: Russland må trekke alle sine militære styrker ut av Ukraina. Russland må erklære at de ikke har noen territorielle krav i Ukraina. Russland må respektere Ukrainas suverenitet, selvstendighet, og rett til selv å gjøre de valg de ønsker for sin egen fremtid.
Å gi Putin dette budskapet, i hver eneste samtale, hver eneste «forhandling», og alle steder det er mulig, burde være europeiske lederes viktigste oppgave. Og det bør følge med et løfte; inntil Russland aksepterer denne fredsavtalen, vil Europa oppfylle sine sikkerhetsgarantier overfor Ukraina.
Det vil koste, og det kan ta tid. Men alt annet vil være å skape et nytt traume á la München 1938.
Når USA svikter
Som Andresen skriver: «USA er et annet sted». I samtalen om Europas geopolitiske svakheter må nødvendigvis USAs alenegang under Trump være et tema. I erkjennelsen av at vi ikke kan stole på USA: Hva kan og bør EU og Europa gjøre fremover? Svarene på det er åpenbare; samarbeide mer, samarbeide tettere, ruste opp sitt eget forsvar, samt bevare, utvikle og styrke demokratiet.
Vi ser det utfolde seg foran øynene våre, hver dag: USA svikter demokratiene i Europa, spiller på lag med diktatorer og autoritære ledere, kjører sitt eget (uforutsigbare) løp, og svikter den regelstyrte verdensordenen USA selv var fremst i rekken for å initiere etter 2. verdenskrig. Å erkjenne at vi ikke kan stole på USA er smertefullt, men nødvendig. At det blir dyrt og vanskelig å ta konsekvensene, er det ingen tvil om. Men vi kan hverken være naive, eller vente for lenge. Da kan det være for sent. For frontlinjen for Europas fremtid går tvers gjennom Ukraina. Europas store, mellomstore og små land har helt siden 1957 funnet sammen i et fellesskap, som tross alle sine feil og mangler likevel fungerer.
Ikke fred på Putins premisser – men våpenhvile?
Når man ser på Putins fremferd under krigen i Ukraina, hans propagandakrig og undergraving av vestlige demokratiske institusjoner og redaktørstyrte medier, og forsøkene på å forhandle seg frem til det han ikke har oppnådd etter tre år med krig, er det ingen grunn til å tro at Putin kommer til å gi etter på noe punkt. Ikke så lenge, han ikke møter håndfast motstand – og ser at vestlige demokratier står fullt og helt på Ukrainas side.
Enhver krig skaper nye oppfinnelser, og nye måter å føre krig på. Putins fremste militære våpen er dronene. Han kan vinne militært, og terrorisere sivilbefolkningen. Og dronene er billigere enn tanks, fly, kanoner og missiler. Han har to andre våpen i ermet; alliansen med andre diktaturer – som Kina og Nord-Korea. Og splittelsen han klarer å skape i og mellom Europas demokratier.
Enhver fredsavtale som innebærer landavståelse fra Ukraina, og begrensninger på Ukrainas selvsendige avgjørelser (om f.eks NATO-medlemskap), må avvises. Det er ikke angriperen som skal diktere freden, så lenge den angrepne part ikke er i nærheten av nederlag – og heller ikke er venneløs. Men både for Ukraina og Russland vil en endeløs «skyttergravskrig» slite på både soldater og sivile.
Hvorfor ønsker Putin fred? Fordi han ser at jo lenger krigen trekker ut, jo verre blir det å holde orden i rekkene på hjemmebane. Russland har omstilt seg til en krigsøkonomi. Sivilbefolkningen ofrer seg for krigen i Ukraina. Og tapene i liv og utstyr er store. Krigen koster Russland. Det er grenser for hvor lenge opposisjon kan trues og undertrykkes. Spesielt når seieren man er lovet og ofrer seg for, ikke materialiserer seg. Samtidig vet Putin at når Europas demokratier begynner å ruste opp for alvor, kan ikke russisk økonomi konkurrere. Hvis Europa bare kan bestemme seg, og begynne, er det et tidsspørsmål før Russland rett og slett må gi seg. Derfor haster det også for Putin.
Kanskje ligger løsningen i en våpenhvile?
Uten landavståelser, uten noen annen avtale enn at våpnene skal tie, og fanger utveksles. En våpenhvile skal ikke være noen unnskyldning for å snu ryggen til Ukraina. Tvert imot. Den må følges opp, i tråd med det jeg har skrevet lenger opp; med å styrke demokratiet, styrke forsvaret, og fortsette å bistå Ukraina.
«Denazifisering» – eller russifisering?
Putin og hans folk har hevdet at Ukraina ikke egentlig er et land, heller ikke et folk eller en egen kultur. De vil «denazifisere» Ukraina, og mener egentlig at de vil gjøre Ukraina russisk. Da jeg gikk på videregående var jeg og mine klassekamerater opptatt av avtalen mellom Hitler og Stalin, og Jalta-avtalen. Begge symboler på at de store gjør som de vil, og de små må ofre seg. Frihetskampene i DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia viste at folk ikke ønsket å være underkastet et diktatur som hvilte på Sovjets bajonetter. Vi oppfattet det som dypt urettferdig at en konsekvens av avtalen mellom Hitler og Stalin kunne bestå, selv om nazidiktaturet var nedkjempet; de tre baltiske statene ble en del av Sovjetunionen. De ble «sovjetifisert». Det skulle gå mer enn 40 år før de igjen tok tilbake friheten. En «fredsavtale» der Putin får diktere premissene, vil nok føre til at Ukraina ikke bare blir dominert av Russland, men også russifisert. Da vil Ukrainas demokrati og selvstendighet være tapt. De har brukt en generasjon etter Sovjets fall på å utvikle demokratiet sitt – som er langt fra perfekt. Men en «Putin-fred» vil føre Ukraina tilbake under Kremls vinger, og Putin kan for alvor begynne arbeidet med å utslette Ukrainas kultur og historie.
Det er mye lærdom å hente, både fra München, og hvordan Europa ble delt og kontrollert under den kalde krigen. Vi har nok kunnskap til å lære – spørsmålet er om vi har vilje til å gjøre det som trengs for hindre historien i å gjenta seg.
Løvehjertes innsikt
Nils August Andresen må gjerne kalle mitt svar for moralposering. Men jeg ønsker ikke at min generasjon skal bli husket på samme måte som Chamberlain blir; pragmatisk inntil det prinsippløse. Så taktisk at det rette ordet er feighet.
For å sitere Jonatan i Brødrene Løvehjerte: «.. det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.»
