Jeg prøver å skrive minst mulig om utenrikspolitikk. Grunnen er tredelt. For det første så kan jeg ikke så mye om det. Det er ikke noe jeg er særlig interessert i. For det andre så synes jeg egentlig ikke at det er en politisk oppgave å drive med utenrikspolitikk. Staten skal gjøre minst mulig, helst ingenting, og da også når det gjelder forholdet til utlandet. For det tredje så er forhold mellom andre land og forhold innad i land, ofte ekstremt komplekst. Jeg skal skrive litt om det sistnevnte her.
Siden lenge før Israel ble dannet i 1948, har det vært komplekse forhold mellom jøder og palestinere i området. Etter 1948 har det skjedd mye forskjellig. Det er liten tvil om at det fra begge sider har blitt begått handlinger som lett kan tolkes til ens egen fordel dersom man legger vanlig bekreftelsestendens til grunn. Denne tendensen til å tolke alt inn i sitt eget narrativ, er en kontinuerlig prosess. Det er liten tvil om at Israel har begått grusomme handlinger mot sivilbefolkningen i Gaza. Det er enda mindre tvil om at Hamas er enda verre. Man ser imidlertid sjelden bjelken i sitt eget øye.
Det som skjer i Midtøsten er en kompleks suppe. Jeg burde utdype dette enda mer. Egentlig skylder jeg dette til de som leser og er sterkt involvert i konflikten. Jeg benytter meg imidlertid av min rett til å ikke skrive nå siden hovedpoenget mitt er at det er komplekst. Her er det gråtoner og fargenyanser.
Kanskje bør man gjøre mer for å forstå alle dem som mener noe annet enn en selv?
Russlands angrepskrig mot Ukraina er derimot av en helt annen type. Denne saken er sort-hvitt. Russland foretok en dypt umoralsk og brutal invasjon av et naboland. Noen forsøker stadig vekk å forstå Putin og Russland gjennom å gjengi Russlands talepunkter. Det er nesten som å høre noen forsvare Hitler med at den polske korridor og delingen av Tyskland var urettferdig. Det er irrelevant. Hitler var en brutal diktator som bærer det fulle ansvaret for de angrepskrigene som Nazi-Tyskland startet. Det samme gjør Putin og Russland.
I mange sammenhenger er jeg svært opptatt av gjentatte spill. Hvis en liten unge ligger på gulvet i en matbutikk og skriker og roper på å få godteri, vil det bli ro dersom pappa kjøper godteri. Guttungen har imidlertid da lært at hvis jeg bare oppfører meg ille nok, så får jeg det som jeg vil. At alt for mange barn er blitt bortskjemt på tilsvarende måter, er en annen debatt.
Poenget er at man ikke bør gi etter for slikt press, siden vi lever i en verden med gjentatte spill. Man skal aldri forhandle med terrorister eller kidnappere, fordi det belønner disse. Det leder således til mer terrorisme og mer kidnapping.
Det er av samme grunn helt essensielt at Russland ikke belønnes for sin brutale angrepskrig. Det er et signal om at krig er lønnsomt. Av hensyn til fremtidig fred må Russland gå tapende ut av krigen. Kortsiktig kan det være varmende å tisse i buksa slik som enkelte konservative redaktører og presidenter ønsker. Det er imidlertid utrolig ekkelt på lang sikt.
