I denne førjulstiden går det an å sende en vennlig tanke i retning SV-leder Kirsti Bergstø. Årets valg var hennes første stortingsvalg som partileder. Partiet gikk tilbake, sammenlignet med 2021. Med to konkurrenter i fremgang (Rødt og MDG) er det ikke bare-bare for et rødgrønt parti å skulle markere seg, hverken i valgkampen eller forhandlingene om statsbudsjett.
Ultimatumet i innspurten av valgkampen, om at Oljefondet skulle trekke seg ut av israelske selskaper på grunn av krigen i Gaza, var muligens ikke forankret i partiets ledelse eller blant de folkevalgte. Moskéturneen fremstod som lite heldig for et selverklært feministisk parti, som sannsynligvis har veldig lite meningsfellesskap med disse menighetene, bortsett fra i synet på Israels krigføring. Kanskje var det utsiktene til minoritetsvelgere i Groruddalen og dårlige råd fra nestleder Marian Hussein som førte til ultimatumet. Hvem vet? Det fungerte kanskje for å mobilisere noen velgere, men SV mistet andre. Og Også 3. kandidaten i Oslo, som kunne blitt SVs finanspolitiske talsperson. Ultimatumet viste seg å bli et skudd i foten for SV.
Statsfinansminister Jens Stoltenberg fintet ut SVs ultimatum umiddelbart efter valget, ved å få et stortingsflertall med på å suspendere Oljefondets Etikkråd. Ultimatumet burde derfor ikke vært tatt med inn i forhandlingsrommet.
SV fikk ikke mer tid til å forhandle om statsbudsjettet, for fristen for å bli enige ble ikke utsatt. Ap, Rødt og SP kunne legge frem sin enighet, og Rødt og SP kunne skinne med sine seire. MDG er et revolusjonært miljøparti med en alt eller ingenting-strategi. De gav blaffen i om Støre-regjeringen ble sittende eller gikk av. SV måtte bare følge dem ut av forhandlingene. For enten måtte de godta det som var fremforhandlet innen fristen, eller så måtte de satse på at MDGs pokerspill lyktes.
Og MDG (tror de) lyktes. Ap kjøpte dem med et løfte om en omstillingskommisjon, som egentlig er en SV-seier fra tidligere. Som ikke betyr noe i den store sammenhengen. Det som betyr noe, er at Rødt og SP gjennom forhandlingene fikk gjennomslag som øker klimautslippene. Men så lenge man later som om en kommisjon er starten på slutten for norsk oljealder, så er det ikke så farlig med utslippene.
Rødt og SP tar æren for SVs gjennomslag, mens MDG bruker en tidligere SV-seier som fikenblad for sin støtte til statsbudsjettet. For SV er så veldig dårlig til å selge sine seire. Man foretrekker heller å dyrke sine nederlag.
Kirsti Bergstø kan bli en parentes som SV-leder. Men SV trenger noe annet enn et lederbytte. De trenger en time-out. For å analysere hva det endrede politiske landskapet betyr. SVs rolle som forkjemper for sosial utjevning er utfordret av Rødt, og som miljøparti av MDG. SV må finne en strategi for å håndtere utfordringen fra disse, og for å jekke ned et (alltid) maktarrogant Ap. For de fem partiene som pekte på Støre som statsminister i valgkampen er bundet sammen av et skjebnefellesskap. Alle fem er nødvendige, om Ap-regjeringen skal overleve denne valgperioden.
Hvordan skal SV sikre seg gjennomslag, selge inn sine seire til velgerne, og sikre at det rødgrønne flertallet klarer å holde sammen, og at alle fem ser verdien av at alle fem holder sammen? Det er utfordringen Kirsti Bergstø og hennes ledelse sannsynligvis trenger mer enn julehøytideligheten til å finne svar på.
Det var de i hennes eget parti som fremstilte det som en tragedie at Kirsti Bergstø ble valgt som partileder. Hennes fremste rival, Kari Elisabeth Kaski, var ulykkelig over å måtte trekke seg fra lederkampen. Fremfor å ta samling i bunn, er det nå fritt frem for å utfordre Bergstø. Noen tar til orde for et ekstraordinært landsmøte, for å vurdere sammensetningen i ledelsen. De fleste partier har nedfelt i sine lover hvordan man går frem for å foreslå ektraordinære møter i partiets organer, og hvordan valgkomiteer skal jobbe.
VGs og Dagbladets kommentatorer vurderer SVs og Bergstøs rolle helt ulikt. Det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå at både SV og Bergstø har utfordringer.
Dersom det rødgrønne samarbeidet sprekker, er det ikke flertall for en borgerlig regjering. I så fall må Senterpartiet bytte side. De politiske motsetningene mellom SP og FrP (som det største partiet på borgerlig side) er svært store. Verdikonservative holdninger er neppe grunnlag godt nok for en ny regjering. Det rødgrønne skjebnefellesskapet fikk en tung start, og en tøff test allerede før 2025 var historie. Det er ikke gitt at det vil fungere i fire år.
Kirsti Bergstø har mye å tenke på.
