Det finnes flere utgifter for næringslivet og privatpersoner enn skatter. En ting er at de må følge reguleringer som fordyrer produktene. Det som nå dukket opp som en sak, er rapporteringspresset som staten pålegger samfunnet.
Rett og slett tunggrodd byråkrati satt til å betjene den store papirmølla som heter offentlig sektor. I saken er det NHO som reagerer på dette. Det er klart at næringslivet er utsatt for dette. Det er imidlertid ikke bare vanlig privat næringsliv som er rammet. Spør en lærer om det er blitt mer rapportering og unødvendige papirer i jobben.
Staten lider nemlig under et viktig fravær. De har ingen kunder som de kan miste. Det betyr noe for hvordan man oppfører seg. Man kan ikke gå en annen plass, men må akseptere det som staten tilbyr. Et av tiltakene som NHO ønsker er «tydelige frister for saksbehandling i det offentlige». Det passer da å dele en privat historie.
For noen år siden klagde jeg på tildelt skatt. Jeg hadde hørt mye om hvor treg saksbehandlingen var i det offentlige, så ble litt overrasket da jeg fikk et svar etter bare tre måneders tid. Det var imidlertid ikke er svar, bare en bekreftelse på at de hadde motsatt klagen min. Jeg kunne forvente et svar i løpet av et år. Svaret kom deretter etter godt over et år. De hadde gitt meg et avslag. Jeg kunne imidlertid komme med nye innspill hvis jeg ønsket det. Svarfristen min var 14 dager. De har ansatte og tar seg over et år, jeg gjør det på fritiden, og får bare 14 dager. Jeg hadde glemt mesteparten og orket ikke å svare. Privatpersoner slites ut av byråkratiet.
Det mest provoserende var imidlertid ikke fristen på 14 dager, men det som stod etterpå. De så gjerne at jeg svarte fortere.
Jeg har aldri funnet følgende sitat fra H.L. Mencken så fristende noensinne:
“Every normal man must be tempted, at times, to spit on his hands, hoist the black flag, and begin slitting throats.”
Jeg er imidlertid et fredelig menneske.
