Det er ingen tvil om at Nicolas Maduro er en illegitim president, som suverent overså at han tapte valget i 2024. Opposisjonen, med María Corina Machado sørget for en overveldende dokumentasjon på Maduros valgjuks.
Selv om Maduro er en illegitim president, er USAs aksjon i natt, der de rett og slett gikk inn og hentet ut Maduro, et brudd på folkeretten. Trump tar seg til rette i verden som en elefant i en glassbutikk.
USAs administrasjon har de siste månedene lagt et stadig sterkere press på Maduros regime, uten at det har hjulpet. Fredsprisen til María Corina Machado var en klar anerkjennelse av opposisjonens kamp for å bli kvitt Maduro-diktaturet. Nobelkomiteens leder var prisverdig klar i sin oppfordring til Maduro om å gå av. Selv om Maduro er en illegitim president, bør maktskifter skje på fredelig vis.
Trump er ingen stor beundrer av demokrati, hverken hjemme i USA eller internasjonalt. Han har tvert imot uttrykt beundring for diverse autoritære ledere og diktatorer. Det er nok mer av hensyn til velgerne hjemme enn omsorg for demokrati i Venezuela, at denne aksjonen har funnet sted. Og så kan Trump håpe at Venezuela er som en dominobrikke som river andre med seg når den velter; Cuba er helt avhengig av hjelp fra Venezuelas regime. Blir oljereservene i Venezuela tilgjengelig kan oljeprisen falle. Da spøker det for både Iran og for Putins regime. Uten at Trump nødvendigvis trenger å gjøre så mye.
Diktatorer lever utrygt. De kan bli avsatt eller tatt av dage – av sine egne, eller av opposisjonelle. Det er åpenbare eksempler i nyere historie på at når utenlandske makter fjerne diktatorer, kan gå veldig dårlig; Afghanistan, Irak, og Libya. Alle tre regimene var undertrykkende, men å ikke ha en god plan for hva som skjer etter at et regime er fjernet, fører til politisk kaos.
Jan Arild Snoen har skrevet at det kan være tre grunner til at USA går til aksjon nå; narkotikasmugling, oljen (som Chavez/Maduro-diktaturet har nasjonalisert), og å få til et regimeskifte og humanitær intervensjon. Sannsynligheten er at de to første veier tyngst. Og ingen av dem har noen basis i internasjonal folkerett.
Utenriksminister Marco Rubio skal ha sagt at USA ikke har noen videre planer i Venezuela nå. I så fall kan det undertrykkende regimet overleve uten Maduro. Selv om økonomien er katastrofal. Det er ikke noen gitt å spå hva som vil skje nå. Rett og slett fordi Trump er uberegnelig, og ikke virker å ha noen overordnet plan for noe som helst. Og fordi det ikke er godt å vite hvor mye støtte Venezuelas regime har i folket, og om de klarer å stå imot internasjonalt og nasjonalt press.
At vinneren av Nobels fredspris, María Corina Machado, skal ha hatt noen stor påvirkning på denne spesialoperasjonen fra USAs side, er neppe sannsynlig. Å planlegge å gå inn med spesialstyrker for å hente ut en diktator tar tid. Selv om Machado har hatt god kontakt med politikere fra begge partier, er en slik operasjon noe som må planlegges av en engere krets rundt president Trump.
For folk i Latin-Amerika må USAs aksjon vekke vonde minner om tidligere aksjoner og statskupp. Latin-Amerika er verdensdelen som til tross for at de kastet kolonimaktene ut allerede under Napoleonskrigene, aldri har klart å utvikle stabile demokratier. Blant årsakene er at USA ser på verdensdelen som en bakgård de selv kan herje rundt i, uavhengig av hva innbyggerne mener.
Noen har sammenlignet USAs inngripen i Venezuela med Russlands angrep på Ukraina. Likheten er at begge ønsket regimeskifte. Forskjellen er at mens Maduro er en illegitim president, er Zelenskyj en demokratisk valgt president. Putin-regimet har støttet Maduro, og har gått hardt ut mot USAs aksjon. Uttalelsen om å respektere et lands rett til å velge sin egen vei er bare dobbeltmoralsk og tåpelig, når man ser på begrunnelsen for Russlands egen invasjon av Ukraina.
For små land med store, aggressive diktaturer som nær nabo, er USA’s aksjon illevarslende. Det er en gavepakke til Putin, og til Kina. Hva vil skje med Taiwan? Hvordan vil det gå med den såkalte «fredsprosessen» i Ukraina? Uansett hvor mye man kan mislike Nicolas Maduro og hans regime, er det ingen grunn til å bejuble aksjonen. En internasjonal verdensorden basert på lov og rett står åpenbart for fall. Hvis USA kan herje fritt både i eget nabolag og i verden, hva kan andre mer regionale diktaturer med ambisjoner, nå ta seg frihet til å gjøre?
Og hva med Grønland? Vil en annektering av Grønland bety slutten for NATO?
Det er bare å grue seg til fortsettelsen.
