Per Aage Pleym Christensen skriver om hvorfor Norge bør melde seg inn i EU. Begrunnelsene han fremfører er imidlertid langt fra bra nok.
Han viser til EØS-avtalen, og det tilhørende demokratiske underskuddet, i den forstand at Norge i praksis implementerer store deler av EUs regelverk uten å ha reell innflytelse over utformingen. Dette er i seg selv korrekt, men det følger imidlertid ikke av dette at et EU-medlemskap vil rette opp underskuddet.
En sentral årsak til det demokratiske underskuddet er at Norge implementerer lover utformet i EU. Men det må nevnes at selv om Norge allerede i dag innlemmer et betydelig antall lover gjennom EØS-avtalen, vil dette omfanget øke betydelig ved et fullt EU-medlemskap. Som EØS-medlem omfattes Norge i hovedsak av regelverk knyttet til det indre markedet, noe som innebærer at om lag 20-30% av EUs regelverk implementeres. Ved EU-medlemskap vil Norge derimot være forpliktet til å innlemme 100% av EUs regelverk. Resultatet er altså at det demokratiske underskuddet ikke reduseres, men snarere forsterkes, ettersom enda flere lover flyttes bort fra nasjonal demokratisk kontroll.
Som EU-medlem vil Norge få formell representasjon i både Ministerrådet og Europaparlamentet. Det er imidlertid viktig å skille mellom formell deltakelse og reell innflytelse. Med ca. 5,5 millioner innbyggere utgjør Norge rundt 1% av EUs befolkning. I Europaparlamentet vil dette gi Norge rundt 14 av 720 representanter. I praksis innebærer dette at Norge som et veldig lite land vil ha liten gjennomslagskraft og ofte bli overstyrt.
Så selv om EU-medlemskap isolert sett vil gi noe større innflytelse enn dagens EØS-ordning, betyr ikke det at innflytelsen blir tilstrekkelig til å veie opp for de økte forpliktelsene. Når dette ses i sammenheng med at antallet EU-lover som må implementeres i norsk lov vil øke betydelig ved medlemskap, er det langt fra gitt at det demokratiske underskuddet reduseres. Tvert imot kan det demokratiske underskuddet bli enda større.
Per Aage nevner også at ingen som er født etter 1976 har hatt anledning til å delta i en folkeavstemning om EU-medlemskap. Selv om dette er riktig, er det imidlertid kun et argument for å arrangere en ny avstemning, ikke et argument for å stemme ja.
Den tredje grunnen Per Aage nevner er den sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjonen i Europa. Et sentralt premiss i argumentasjonen er at USAs forsvarsgaranti gjennom NATO er blitt usikker. Dette premisset er imidlertid svakt. For det første innebærer ikke en eventuell amerikansk utmelding av NATO nødvendigvis at USA opphører å være en sikkerhetspartner for Norge eller Europa. Norsk og europeisk sikkerhet sammenfaller i stor grad med amerikanske interesser, og det finnes dessuten ingen formelle eller praktiske hindringer for at USA kan inngå bilaterale eller multilaterale forsvarsavtaler med Norge og andre europeiske land også utenfor NATO.
For det andre er terskelen for at USA faktisk skal melde seg ut av NATO høy. En slik beslutning forutsetter et kvalifisert flertall i Senatet, noe som umuliggjør en ensidig presidentbeslutning. I tillegg består NATO av langt flere enn USA alene, og alliansens samlede forsvarsevne kan ikke reduseres til en enkelt medlemsstat.
Når det er sagt, er det også tvilsom grunn til å tolke Donald Trumps uttalelser i verste mening. Når han hevder at USA ikke vil forsvare NATO-land som ikke oppfyller sine økonomiske forpliktelser, eller antyder at Russland bør få gjøre som de vil med slike land, fremstår dette i hovedsak som politisk press snarere enn som en faktisk endring i amerikansk sikkerhetspolitikk. Retorikken kan med rette kritiseres som uansvarlig, men det følger ikke nødvendigvis at den reflekterer USAs reelle vilje til å forlate NATO eller svekke alliansens forsvarsgaranti.
Tvert imot har Trumps utspill bidratt til at flere europeiske NATO-land faktisk har økt sine forsvarsbudsjetter. I den forstand kan retorikken ha fungert etter hensikten. Resultatet har vært en styrking av NATOs samlede forsvarsevne. Det som ofte fremstilles som en svekkelse av NATO, kan dermed i realiteten ha bidratt til å gjøre alliansen sterkere.
Det er heller ikke tilfeldig at Sverige og Finland valgte å bli medlemmer av NATO etter Russlands invasjon av Ukraina. Det skjedde nettopp fordi EU ikke fungerer som en militær sikkerhetsgaranti. I tillegg, dersom argumentet er at NATO ikke lenger er tilstrekkelig fordi USA potensielt ikke vil overholde artikkel 5, blir det samtidig veldig vanskelig å forklare hvordan EU skal kunne tilby økt sikkerhet. EU er for det første ikke en forsvarsallianse, de har ingen bindende kollektiv forsvarsgaranti. Men aller viktigst, USA er heller ikke medlem av EU. Til og med Storbritannia, NATOs nest største bidragsyter etter USA, er ikke medlem av EU, og heller ikke Canada og Tyrkia, som begge spiller sentrale roller i NATO. Hvordan kan da et EU-medlemskap styrke Norges sikkerhet utover den sikkerheten NATO allerede gir, men også den sikkerheten NATO hadde gitt uten USA?
EU er, og kommer til å fortsette å være, en overnasjonal organisasjon som i økende grad overregulerer medlemslandene sine på bekostning av nasjonalt selvstyre. Norge kommer ikke til å få noen fordeler fra medlemskap i EU, som vi ikke allerede har gjennom EØS og NATO. Vi kan fint ha en folkeavstemning, men alt tyder på at man bør stemme nei.
