En kunsthandler har fått livsverket sitt ødelagt på grunn av maktbruk fra politiets side. Forhåpentligvis får han erstatning etter at offentlige saksbehandlere har brukt et år på å finne ut at han ble utsatt for urett.
I Norge er det nemlig slik at man må ha tillatelse for å drive brukthandel og man må føre nøye lister, på korrekt byråkratisk måte, over hav man selger. Formålet er fint, å hindre salg av tyvgods.
En bedre ide ville kanskje være å bruke ressurser på å ta tyver og utsette dem passende for passende konsekvenser. Det kan man diskutere en annen gang, men vi kan merke oss at myndighetenes manglende evne til å beskytte eiendom, fører til belastninger for de som driver handel.
Det er imidlertid en merkelig tanke at man må ha en bevilling for å starte en bedrift. Det er skikkelig avleggs og slikt som man ellers stort sett bare bruker på områder der moralismen hersker, som angående salg av alkohol.
Man bør selvsagt få lov til å drive handel uten offentlig tillatelse.
Enhver offentlig tillatelse fører til søknader og byråkrati. Det kan lede til vennetjenester og korrupsjon der noen behandles ulikt i søkebunken. Ofte er papirmøllen som tung at den vanskelig kan etterleves hundre prosent. Det gir rom for å gå etter dem som man ikke liker. Eller bare det å bli utsatt for en kontroll kan være stigmatiserende. Som en venn av meg sa for mange år siden. «Frykten for skatteetaten er at de tar med seg datamaskinene mine, og bruker uker på å gå gjennom dem. Det setter bedriften min fullstendig ut av spill, enten de finner noe eller ikke.» Han våget ikke å bli med på et utspill mot skatt.
Offentlig byråkrati og offentlige penger er ikke bra. La folk beholde pengene sine selv og starte en bedrift hvis de har lyst, uten at en byråkrati skal godkjenne det.
