Stortinget skal i dag stemme over et forslag om å endre grunnloven, og innføre republikk. Forslaget får neppe større oppslutning, til tross for Epstein-skandalen. Debatten er likevel uunngåelig. Rolleforståelsen og dømmekraften til den kommende (?) dronningen har sviktet totalt.
“Never complain – never explain”. Aldri klag, aldri forklar. Dette skal ha vært mottoet til avdøde dronning Elisabeth II av Storbritannia. Gjennom aldri å klage på byrdene ved rollen man blir tildelt, og aldri forklare sine handlinger, skulle man bare utøve rollen sin slik det var forventet.
Hensikten var unngå å virke defensive, som kan forverre en situasjon eller gi kritikere makt. Fokus skulle være på handling og resultater, istedenfor å bruke tid på å forklare seg. Dette skulle bidra til forestillingen om kongelige i en opphøyet rolle. I våre dager er det annerledes, med krav til etterettelighet, transparens og innsyn. Ved å tviholde ved «never explain» fremstår man ikke som opphøyet – men som utdatert. Kravet til innsyn og transparens gjelder ikke bare folkevalgte, men må også gjelde kongelige.
Kongelige kan godt forsøke å leve på folkets (utdaterte) forestilling om noe magisk og spesielt ved de som innehar posisjonene. Men man forventer også at de børster av seg lykkejegere og folks som vil sole seg i glansen av monarkiet. Kongelige kan godt ha venner, men vennene må på samme måte som de kongelige inneha en rolleforståelse. Er man venn med kongelige må man utøve diskresjon, ikke utnytte forbindelsene.
I sin bok «Helt konge» skriver historikeren Øystein Sørensen om skandaler i nordiske kongehus de siste 250 år. Han poengterer at i vurderingen av hva som er en skandale, må man huske hva som ville være en skandale for kongelige; f.eks kunne kongen ha elskerinner, men dronningen ikke elskere. I våre dager kan lite skjules bak kongelige draperier og forestillingen om det magiske. Kongen og hans rådgivere styrer ikke lenger landet, de representerer – og oppfyller visse oppgaver rollen er tillagt gjennom grunnloven. Forventningene til de kongelige er ikke mindre enn da de faktisk styrte, for forestillingen om noe guddommelig er erstattet av magi og glansbilder. De kongelige er forbilder, uansett om de er foran eller bak draperiene.
Man må nærmest være teknologisk analfabet, samt blind og døv, for ikke å ha fått med seg skandalen rundt Epstein. At kongelige pleier nær og vennskapelig omgang med en som er dømt for overgrep mot mindreårige, er en skandale – i vår tid. At man lar noen benytte og utnytte forbindelsene til kongelige er også en skandale, uansett tid. At en kronprinsesse kan gi uttrykk for kunnskap om at Paris er et bra sted for utroskap vil reise både øyenbryn og spørsmål. Det er forståelig at hun ikke orker å overvære medias vegg til vegg-dekning av lovbruddene sønnen er tiltalt for. Men det hjelper neppe å reise bort. Det er nyheter verden over. At hun nå knyttes tettere opp til Epstein-nettverket er til å miste pusten over, for langt flere enn henne.
«Aldri klage – aldri forklare» er ikke noe godt motto for kongelige i våre dager. Tvert imot. Det er helt utilstrekkelig. Spesielt gitt de nyeste skandalenes natur.
Tirsdag skal Stortinget stemme over et forslag om å endre grunnloven, for å innføre republikk. Vanligvis er det 20 – 30% av representantene som stemmer for forslaget. Kongehuset har neppe noen frykt for at de folkevalgte skal sette punktum for monarkiet nå. Men debatten er uunngåelig. Rolleforståelsen og dømmekraften til den kommende (?) dronningen har sviktet totalt.
Dessverre viser det seg, som Jan Arild Snoen skrev på Facebook i helgen: «Nordmenn rister på hodet over at amerikanere, spesifikt republikanerne, kan være så dumme at de biter på Trumps serieløgner. Men mange av de 70 prosentene som er monarkister, vil gjerne la seg blinde av våre egne «glamorøse» ikke-valgte «ledere», og er positivt innstilt til å unnskylde idioti og løgner.»
