Trumps andre periode vakler videre, drevet av eneveldig autoritarisme
Et tiår inn i hans okkupasjon av vår politiske bevissthet, er det ikke lenger noe nytt som kan sies i et større perspektiv om Donald Trumps personlige natur eller hans bredere betydning som politisk fenomen. Freidigheten hans, som var så dristig i begynnelsen, og så polert i andre runde, klarer ikke lenger å sjokkere eller overraske. Ubehøvletheten hans, som var så fargerik i starten, glir bare inn i den mørke bakgrunnen dannet av handlingene hans. Hans bunnløse hav av barnslig stahet og misnøye, som fanget oppmerksomheten vår i 2015–16, blir like vanlig som vann er for en fisk. Vi svømmer alle i Trump nå, omringet av det turbulente, grumsete mørket hans, synkende mot uante dybder, med overflaten hans som grensen for hva vi kan vite.
Nær slutten av det første hele året av sin andre regjeringsperiode har Donald Trump vist frem sin autoritære kjerne så fullstendig og konsekvent at hans personlige karakter og merkelige adferd mister sin betydning.
Bare i uken som var1, etter hans forbryterske og grunnlovsstridige imperialistiske erobring av Venezuela, har han erklært at han, gjennom sitt eget personlige dekret, tar kommandoen over en svimlende mengde økonomiske og utenrikspolitiske ansvarsområder, fra hans planlagte videre imperialistiske erobring av Grønland (ledsaget av erklæringer fra hans satrap Steven Miller og ham selv om at ingen ytre makt eller myndighet kan begrense hans makt til å erobre og forårsake ødeleggelse i verden) til å diktere hvordan våpenleverandører kan lønne topplederne sine eller administre reaksjene sine, hvilket rentenivå kredittkortselskaper kan sette, og hvorvidt visse selskaper kan kjøpe hus.
Selv om han har gått av skaftet hittil i 2026, var hans sentrale autoritære handlingsmønster tydelig allerede i 2025. Trump brukte statlig makt for å straffe fiender og belønne venner, sendte militæret ut i bygater under falske påskudd og lot maskert politi kreve papirer av amerikanske borgere som beveget seg i det offentlige rom, tross protester fra lokale folkevalgte (å slippe løs slike stort sett udisiplinerte sjokktropper i amerikanske byer hvor de ikke er ønsket har som forventet ført til at en borger ble hensynsløst drept), beordret gjentatte drap på mistenkte narkotikasmuglere, og skapt problemer i verdensøkonomien ved å tvinge amerikanere til å betale sterkt økte skatter på importerte varer, for å nevne noe.
Han har samlet det som skulle være de konkurrerende statsmaktene i innfallene til en mann, og visket ut forskjellene mellom føderal og delstat, offentlig og privat. USA har aldri hatt en president som oppførte seg mer som en monark.
Ikke alle Trumps handlinger og utsagn er preget av hans autoritære syn. Dette fritar ham ikke fra skyld. Ikke alt negativt som skrives om Trumps handlinger, eller de spesifikke detaljene eller rimelige implikasjonene av noe han sa eller gjorde, finner sted til syvende og sist. Han blir ikke akseptabel av den grunn. Ja, tidligere regjeringer har også krenket amerikaneres og verdens økonomiske og politiske friheter og liv. Det betyr ikke at Trump fortjener å slippe unna med det. Hans spesifikke, dokumenterte maktutøvelse i løpet av det siste året burde være nok til å erklære ham som en farlig fiende av amerikansk frihet.
Trump vs. alle som kanskje kan stoppe ham
I motsetning til #Resistance of 2017 med sine rosa hatter, fokuserte Anti-Trump-demonstrantene i 2025 klokelig på den røde tråden som binder sammen de fleste av de alvorlige karakterbristene hans: Han er en president som skulle ønske han var konge.
På tross av at han har sverget å lojalt utøve sitt embete og forsvare grunnloven, har Trump i denne perioden i stedet brukt og truet med å bruke statlig makt til å kue eller knuse krefter som utgjør en motvekt mot innfallene hans, hvor de enn måtte befinne seg. Han har aktivt rensket justisdepartement og forsvarsdepartement for folk han ikke anser som lojale nok, vingeklippet regjeringens tilsynsverv inspector general, og omgjort de føderale politimyndighetene til et våpen rettet mot de som trosser ham.
Hvis han synes du er på hans side, trenger du aldri frykte å bli holdt tilbake eller kontrollert av loven, hvilket massebenådingen av 6. januar-opprørerne og -demonstrantene som prøvde å urettmessig gjøre ham til president, samt hans stadige benådinger av andre korrupte politiske og næringslivsfigurer viser. Hvis du derimot er en dommer som dømmer på en måte som ikke behager ham, vil hans lakeier i kongressen vurdere å stille deg for riksrett, og administrasjonen hans kan nekte å adlyde ordre når det gjelder slikt som å gi advokater tilgang til fengslede innvandrere eller å deportere innvandrere til Sør-Sudan selv om de ikke har noen tilknytning til det krigsrammede landet.
En av Trumps første vedvarende politiske kampanjer i hans andre periode gikk ut på å true og straffe fremstående advokatfirmaer som tidligere hadde ført saker mot ham i retten, eller simpelthen representert klienter han misliker, ved å frata dem sikkerhetsklareringer, si opp statlige kontrakter, og presse mange til å gjøre pro bono-arbeid for eksplisitt Republikansk-vennlige saker.
USAs verdenskjente universiteter, som er en annen potensiell motvekt når det kommer til landets offentlige opinion og aktivitet, har også følt presidentens vrede. Som Politico oppsummerte bare to måneder inn i hans andre periode: «Columbia University … lot til å være klare til å gi etter for en liste med krav fra Trump-regjeringen som truer kjernen i universitetets oppdrag i et forsøk på å få omgjort en frys av $400 millioner i offentlige midler. University of Californias styre la frem et forslag om…å slutte å kreve mangfolds-erklæringer fra jobbsøkere. Dartmouth College … annonserte at det hadde ansatt Republican National Committees tidligere sjefsjurist – en høylytt kritiker av tildeling av statsborgerskap ved fødselen – som collegets toppadvokat og leder for dets immigrasjonskontor. Og flere titalls universiteter hadde forrige måned hastverk med å fjerne mangfold- likestillings- og inkluderings-retningslinjer fra nettsidene sine og avlyse relaterte arrangementer.»
Liberalister og andre som bekymrer seg for statlige overtramp har alltid fremhevet at det å være avhengig av statlige oppdrag eller gavmildhet eller programmer gjør mottakerne sårbare for press, trusler og kontroll; makten går til de som sitter på pengesekken. Den bemerkningen var ment som en advarsel, ikke en anbefaling. Ingen advokatfirmaer eller universiteter har rett til å få kontrakter eller støtte finansiert av skattebetalerne, men det er allikevel stygt at regjeringen i en republikk tar slike avgjørelser på grunnlag av hvem som har gjort statsoverhodet sint.
Trump vs. ytringsfriheten
Trumps forsøk på å fremstå som en forkjemper for ytringsfrihet, avrundet med en presidentordre på dag 1 var åpenbart skuespill, og betydde i beste fall at ideene og uttalelsene han og fansene hans støttet, ikke longer kom til å møte motstand fra det offentlige. Prinsippet skulle aldri gjelde hans politiske fiender.
I 2025 tok presidenten ut flere absurde søksmål mot blant andre New York Times, CBS og Wall Street Journal for å publisere ting om ham som han ikke likte, i sterk kontrast til den særamerikanske motstanden mot tiltaler for ærekrenkelser mot statsoverhodet som har eksistert helt siden før revolusjonen. Det at han kan true med å ha staten i ryggen som strategisk fordel, gjennom godkjenninger av oppkjøp eller fornyelser av lisenser, har fått noen store mediebedrifter til å bestikke ham heller enn å ta bryet med å vinne i retten bare for å bli utsatt for hevn etterpå.
Trump har antydet minst 15 ganger at kringkastere som faller i hans unåde bør fratas lisensene sine, beskrevet kritisk dekning av administrasjonen som «veldig ulovlig,» og gjentatte ganger beskrevet nyhetsorganisasjoner som «folkefiender.» Formannen i hans Federal Communications Commission, Brendon Carr, truet og presset ABC til å midlertidig kansellere talkshow-verten Jimmy Kimmel på grunn av synspunkter han uttrykte om drapet på den konservative aktivisten Charlie Kirk. Forsvarsministeren hans, Pete Hegseth, kastet ut reportere av Pentagon med mindre de signerte en ed om å ikke tilegne seg uautorisert informasjon, pusset propagandistene som hadde signert på de som nektet for å trakassere dem, og straffet sine egne soldater for å poste det han anså for å være upassende reaksjoner på drapet på Kirk.
Da seks demokratiske lovgivere påpekte i en video offentliggjort i november at medlemmer av forsvaret ikke har plikt til å utføre ulovlige ordre (hvilket var det opprinnelige grunnprinsippet til Oath Keepers som endte opp som Trump-supportere), anklaget presidenten dem for forræderi, og både FBI og forsvarsdepartementet varslet at de ville etterforske dem for det åpenbart lovlige utsagnet deres.
Trumps maktbruk
Vi har dessverre blitt vant til at amerikanske presidenter bruker dødelig makt mot andre land og potensielt styrter regimer uten at kongressen har erklært krig, noe den alene har rett til i henhold til grunnloven. Trump hopper regelmessig bukk over hele idéen om at han må rådføre seg med den lovgivende makt, samtidig som han feier til side både internasjonale lover om krigføring og tradisjonelle (og juridiske) begrensninger på å sette inn militæret innenlands.
Trumps trang til å tøffe seg med sitt nylig omdøpte krigsdepartement som om det var et slags leketøy er kanskje den farligste monarkiske tendensen hans, en kombinasjon av historiens mest formidable arsenal med en total avvisning av juridiske begrensninger og sedvane.
Trump brukte militæret som et verktøy for å myrde folk i båter i den også nylig-omdøpte Amerikagolfen hans, simpelthen fordi han erklærer at de er kriminelle, og behandler det å ha en påstått rolle i frakten av narkotika som tilstrekkelig grunnlag for summarisk henrettelse. Foruten hvor åpenbart kriminelt det er – vi var ikke, og er ikke selv etter å ha erobret landet, juridisk sett i krig med Venezuela, ei heller kan det å selge narkotika (for ikke å snakke om å frakte det i internasjonalt farvann mellom ukjente steder) med rimelighet regnes som en ikke-statlig terrorhandling – er det også vanvittig uforholdsmessig å bruke utstyr til flere titalls milliarder dollar mot et par dusin småbåter.
Trump har også erklært at militæret er «klappet og klart til å rykke ut» dersom mullahene i Iran skulle åpne ild mot demonstrantene der. USAs appetitt for å styrte regjeringer i andre land ser ikke ut til å ha minket, og Trump er tilbøyelig til å bare gjøre alt han føler for uten hensyn til konstitusjonelle begrensninger, eller til sitt latterlige omdømme som krigsmotstander og «America First»-tilhenger i utenrikspolitikken.
Presidenten har også tilsidesatt juridiske og sedvanemessige begrensninger det siste året ved å bokstavelig talt gjøre Nasjonalgarden (samt noen faktiske Marines) om til en føderal invasjonshær rettet mot amerikanske byer styrt av opposisjonspartiet, ved å bruke latterlige påskudd om kriminalitet som har kommet ut av kontroll og opprør mot immigrasjonsmyndigheten hans. Pentagon har instruert Nasjonalgarden om å opprette «hurtige reaksjonsstyrker» til denne typen helt og holdent innenlandsk politiarbeid. En rekke rettsavgjørelser påla presidenten å trekke tilbake noen av soldatene sine, skjønt han lovet at «Vi kommer tilbake, kanskje i en veldig annerledes og sterkere form, når kriminaliteten begynner å stige igjen.»
Et sikkerhetsdirektiv om «innenlandsk terrorisme og organisert politisk vold» publisert i september illustrerte hva som skjer når en ukontrollert føderal regjering begynner å jakte på det Trump har beskrevet som «fienden innenfra»: frie politiske ytringer blir det første offeret. Direktivet, som ble publisert av Trump i etterkant av Kirk-drapet, instruerte føderale politimyndigheter om å være på utkikk etter diverse innenlandske skurker, blant annet de som støtter «anti-amerikanisme, anti-kapitalisme, og anti-kristendom…[og] ekstremistiske holdninger til innvandring, rase og kjønn; og fiendtlighet mot de som forfekter tradisjonelle amerikanske syn på familie, religion og moral.»
Tyrannisk framferd fra regjeringen har en tendens til å føre til voldelige reaksjoner, som dermed gir anledning til å innføre enda mer tyranni. Noen av Trumps invasjoner av amerikanske byer ble angivelig inspirert av demonstrasjonene mot det mest skadelige og ondskapsfulle tiltaket i hans andre periode, nemlig kampanjen for å deportere millioner av innvandrere som ikke har oppfylt statens dokumentasjonskrav.
I innvandringsraidene sine har Trump og håndlangere som sikkerhetsminister Kristi Noem og visestabssjef i Det hvite hus Stephen Miller med bevisst skadefryd sendt maskerte bøller ut i landet for å rive folk vekk fra arbeidsplasser og møter med det offentlige og frakte dem til utenlandske (og innenlandske) torturkamre. Sørgende, splittede familier sitter ofte igjen uten mulighet til å finne ut hva som har skjedd med familiemedlemmene deres. Administrasjonen lyver rutinemessig om handlingene sine, om hvem som blir fengslet og hvorfor. Samtidig pumper føderale tjenestemenn og departementer regelmessig ut ondskapsfulle tegneserie-memes som gjør narr av menneskene de ødelegger livene til.
De som blir rammet er generelt ikke de «verste av de verste» kriminelle ulovlige innvandrerne; halvveis i året hadde bare rundt 7 prosent av de anholdte tidligere blitt dømt for en voldsforbrytelse. Og ikke alle mangler engang statsborgerskap; som ProPublica rapporterte i oktober, «Amerikanere har blitt dratt, taklet, slått, angrepet med taser og skutt av immigrasjonsagenter. De har opplevd å bli knelt på halsen. De har blitt holdt utendørs i regnet i bare undertøyet. Minst tre statsborgere var gravide da agenter pågrep dem. En av kvinnene hadde allerede fått inngangsdøren sin sprengt vekk mens sikkerhetsminister Kristi Noem så på … Omtrent to dusin amerikanere har fortalt at de ble fengslet i mer enn et døgn uten å få mulighet til å ringe advokater eller pårørende.»
Dette er gjerningene til en mann som ser på millioner av menneskeliv som leketøy han kan ødelegge i jakten på en farlig uoppnåelig visjon om nasjonalistisk renhet, som han virker besatt av å oppnå både hjemme og utenlands. Hans Department of Homeland Security har offentlig annonsert at de drømmer om å på et eller annet vis fjerne 100 millioner mennesker som anses for å stamme fra den «tredje verden», hvorav flertallet ville måtte være statsborgere for å nå det antallet.
Verdensøkonomien som leketøy
Presidentens importtoller og den ville, skjødesløse måten han har innført og u-innført dem på, har kanskje ført med seg mindre direkte fysisk vold enn innvandringspolitikken hans, men de viser i alle tilfelle tydelig hvor ille det er å være prisgitt de uberegnelige innfallene til en enehersker. Alle som kjøper en vare fra utlandet, enten den er til eget forbruk eller for for å kombinere den med innenlandske materialer for å produsere en vare, opplever at det blir dyrere, mer komplekst og frustrerende å leve og tjene til livets opphold, bare fordi en mektig mann er spesielt dum og sta.
Med hans skiftende og kompliserte tollgrep, med makt han åpenlyst tilranet seg fra Kongressen, hindrer ikke Trump bare amerikanere i å styre og planlegge sine egne liv, han gjør det tungvint og vanskelig å engang vite nøyaktig hvilke krav loven stiller fra dag til dag.
Som handelsanalytiker Scott Lincicome bemerket i The Dispatch i desember, er de økonomiske kostnadene av å følge loven, for ikke å nevne å betale tollen, absurde: «Økonomer ved Federal Reserve anslo i juli i år at amerikanske produksjonsbedrifter alene ville betale mellom $39 og$71 milliarder hvert år bare for å etterkomme innholds- og rapporteringskravene i fire av Trumps tollvedtak.» (Tollene gir også større rom for å utøve korrupsjon; når nasjoners velstand og bedrifter avhenger av en manns grunnlovsstridige impulser, kan den ene mannen vente seg pengegaver og bønnfallelser fra nasjonene og bedriftene, som for eksempel Sveits, hvis toll satser stupte etter at de ga Trump dyre gaver.)
Så omfattende er presidentens personalisering av hele økonomien at han med den største selvfølgelighet har instruert den føderale regjeringen om å ta en eierandel i diverse private selskaper, og til å fortsette å skape forretningsmuligheter for Trump-familiens imperium, selv under statsbesøk utenlands.
Monarken mot demokratiet
I oktober, mens andre runde med «No Kings»-demonstrasjoner fylte Amerikas gater, delte USAs president en kunstig intelligens-video på sosiale medier som viste ham med en krone på hodet, hvor han fløy et kampfly påskrevet «King Trump», og bombet demonstranter på Times Square med et gigantisk lass med dritt. Innimellom kan symbolismen bli litt lite subtil.
Trump og hans mer ryggradsløse republikanske allierte forsøker å ordne det slik at enhver potensiell kilde til utilstrekkelig lydighet, for ikke å nevne regelrett ulydighet, blir truet på forhånd og/eller straffet etterpå. Han prøvde og mislyktes i å presse Indiana-republikanere til å stemme for et endret kart over valgdistriktene som han anså som mer gunstig nasjonalt. Han lyktes i å presse Speaker i Representantenes hus, Mike Johnson, til å vente i månedsvis med å ta i ed et nytt demokratisk medlem av Kongressen, bare fordi det ville kunne endre resultatet av en avstemning som var viktig for ham. Justisdepartementet hans har satt i gang kriminaletterforskning av sentralbanksjefen han selv har innsatt for å ha stått imot hans innfall om å kutte renten.
I motsetning til faktiske konger, kommer Trump antakelig til å tre av på slutten av perioden. (Riktignok hevder han også regelmessig å ha makt over statlige valgordninger, noe som kan legge grunnen for å forhindre forsøk på å fjerne partiet hans med demokratiske midler.) Men presidentens autoritære tendenser har dessverre skapt en betydelig og økende fanbase i USA. Hvilket betyr at trusselen mot amerikansk frihet som Trumpismen utgjør neppe kommer til å forsvinne når han gjør det.
De som har vært i fyr og flamme over den 45. presidentens frenetiske aktivitet og konstante støtende vitser kommer ikke med det første til å gjenoppdage verdien av dyder, av å ha aktelse for Grunnloven, å respektere grensene for føderal makt, anerkjenne at sentralplanleggerne er dømt til å mislykkes, ta avstand fra krig, unngå ondsinnethet, behandle mennesker som om de hadde rettigheter, og å sette lov og rett foran person. Disse konseptene fremstår nå for MAGA-bevegelsen hans som latterlige, dumme, gått av moten, håpløst naive, et tegn på at man ikke følger med i tiden.
Hvilket er grunnen til at det er mer nødvendig enn noen gang, tross at det har blitt en banal og overbrukt klisjé, hvor repetitivt det enn måtte være, å si at Donald Trump er, i det minste inntil han ikke lenger er ved makten, en trussel mot friheten og freden i USA og verden.
Artikkelen er oversatt til norsk av David Oftedal. Artikkel er gjengitt med tillatelse fra Reason.com. Reason er ikke ansvarlig for oversettelsen.
- Originalen ble opprinnelig publisert 12. januar 2026. ↩︎
