Høyres påtroppende nestleder Ola Svenneby fremstår som mer og mer nasjonalkonservativ. I forkant av landsmøtet lanseres en debattbok, og i politisk kvarter i går forklarte han hvordan han er bekymret for at deler av majoritetsbefolkningen føler seg forlatt. Synderen er selvsagt innvandrere og deres kultur.
Han er redd for at man overlater banehalvdelen til autoritære krefter hvis man ikke tar opp bekymringen. Den må tas på alvor.
«Det viktigste er å føle en forpliktelse til det norske fellesskapet.»
Svenneby vektlegger fortsatt at han ikke vil bruke tvang, men incentivere. Det er i hvert fall litt beroligende. Og det er slik at det går et skille mellom Svenneby på den ene siden og Erlend Wiborg og Asle Toje på de andre. Svenneby er ikke opptatt av etniske norske besteforeldre, for ta et viktig eksempel.
Jeg skrev her opprinnelig at avstanden mellom disse dessverre minker. Med det mente jeg å si at Svenneby beveger seg i gal retning. Jeg er imidlertid usikker på om avstanden minker for Toje er kanskje på vei enda fortere i gal retning. Muligens.
Det er imidlertid vanskelig å vite, for enkelte er ofte beleilig uklare. Man formulerer seg slik at man kan rygge tilbake og komme seg unna med at man jo ikke mente det man beskyldes for. Toje er ekspert på dette.
Svenneby har dessverre litt av det samme. Når han bes om å komme med eksempler, kommer han med et flere år gammelt eksempel på en ungdomsskoleelev som ikke ville håndhilse på sin kvinnelige rektor på skoleavslutningen. Det å tolke dette inn i noe som helst uten mye mer informasjon, er imidlertid meningsløst. Jeg har jobbet lenge i ungdomsskole, og det er ofte mange foranledninger til uheldige handlinger. Jeg vil aldri tolke noe ut av en slik sak uten masse bakgrunnsinformasjon. Det å bruke en slik sak politisk er egentlig ganske populistisk. Og det viser litt at man mangler gode eksempler.
Hovedproblemet er imidlertid at man gir etter for det negative istedenfor å fremme det realistiske. Man henger seg opp i nyheter som rapporterer problemer, og ikke alt det gode som skjer. Man får derfor et skjevt verdensbilde når det gjelder problemer knyttet til innvandring og innvandrere.
For ikke misforstod. Bak all innpakningen ligger en tanke om innvandring er et onde som skaper problemer. Dette er feil. Man fokuserer på den ene gutten som ikke ville håndhilse, men overser resten av elevene som har fått et bedre liv grunnet innvandring. Fordi en gutt oppfører seg litt uhøflig, synes man at det er bedre at unge jenter blir tvangsgiftet en annen plass i verden i stedet for å få muligheter her. Fordi et ørlite mindretall begår kriminalitet, ser man bort fra alle de «fremmedkulturelle» som utdanner seg til leger, sykepleier, sykepleiere og advokater. Fordi noen innvandrere er like verdikonservative som ikke-liberalister var i Norge for 30-40 år siden, overser man at utviklingen i liberal retning som sprer seg blant mennesker som innvandrer til Norge.
Vi bør ikke ta uberettiget bekymring på alvor. Vi bør bekjempe den. Vi bør i stedet ta viktigere trusler på alvor. En av disse en den nasjonalkonservative høyrepopulismen.
Denne trusselen bør bekjempes ved bedre ideer, ikke ved å bli likere dem.
For øvrig er det pinlig at Svenneby vil bruke mange titalls milliarder av skattebetalernes penger på et nytt OL i Norge.
