Det finnes få krefter som er sterkere enn misunnelsen. Shazia Majid minner oss på dette i en kommentar i VG. Økte matvarepriser puttes inn i denne oppsummeringen:
«De som har minst i Norge, tvinges til å velge usunn mat. De som har mest, blir stadig rikere. Hvor er Norge på vei?»
Hun trekker linjer tilbake til 1980-tallet. Vel. Jeg vokste opp i det tiåret. Det fokuseres på endringer i forskjellene. Det relevante er endringer i hva man faktisk kan kjøpe for pengene, sammenlignet med den gang. Det er i dag helt vanlig å kjøpe ting som vi bare kunne drømme om. Min familie var riktignok ikke særlig velstående, men vi måtte spare til nesten alt vi trengte. Sammenlignet med hva man kan kjøpe i dag, så er det skjedd mye.
Selvsagt finnes det folk i dag som sliter økonomisk. De gjør det imidlertid ikke fordi andre er rikere. Verden er ikke et nullsumspill med en gitt kake. Det er ikke slik at hvis noen skal få mer, så vil andre få mindre. Kaken er mye større enn for 40 år siden.
Det man burde skrive om er hvor mye en vanlig familie, der minst en person jobber, betaler i totale direkte og indirekte skatter til det offentlige. Uten denne ekstra utgiften kunne man spist mye bedre. Det er den debatten som er relevant.
Det vi bør ha mindre av er både skatter og misunnelse. De bidrar ikke til et bedre samfunn for de som sitter nederst ved bordet.
