Rødt lister opp en haug med pinlige øyeblikk i Høyres historie. Nyvalgt nestleder Ola Svenneby kontrer med Mao, Pol Pot og Kambodsja. Er det på tide å avvikle den politiske arvesynden?
Jeg forsøker å ikke involvere meg i for mange kommentarfelt (av gangen) på Facebook. Jeg har meninger om mye, men jeg har ikke endeløs kapasitet – som Trædal. Det foregår politiske debatter hele tiden. Mange av dem er interessante. De hopper ofte over fra sosiale medier til redaktørstyrte medier, både på papir, nett og i etermedia. Og bra er det. Ofte reflekterer poster og debatter i sosiale medier som Facebook bedre enn i redaktørstyrte medier hva partier, organisasjoner og folkevalgte gjør av løpende politisk arbeid, eller har av synspunkter om ulike saker og temaer. Hvorfor denne lange innledningen?
Problemet er det man ofte kaller (politiske) konspirasjonsteorier, eller myter, som lever i beste (eller verste) velgående. Sikkert blant folk, men uomtvistelig i sosiale medier. Dessverre bidrar ofte partiene selv til å holde disse i live. Spørsmålet er hvor produktivt det er. Jeg har i tittelen på denne artikkelen valgt å kalle dette fenomenet for «den politiske arvesynden». Dagens politikere skal straffes for det motstandere og konkurrenter fremkaller av forgjengernes feil. Derfor arvesynd. Den som ikke kan sin bibelhistorie, kan lese mer om begrepet.
Hvorfor reflekterer jeg over dette? Høyres nyvalgte nestleder Ola Svenneby reagerte på en infographic-post fra partiet Rødt, om «pinlige øyeblikk i Høyres historie» (bildet gjengitt), der poenget er at Høyre har vært mot viktige reformer – og nå vil avskaffe formuesskatten. Man kan si hva man vil om den type retorikk. Men svaret? Svenneby måtte tilbake til AKPs «storhetstid» på 1970-tallet for å finne tilsvarende pinlige øyeblikk.
Flaue øyeblikks i Rødts historie:
– De støttet Pol Pot.
– De mente homofili var borgerlig dekadens.
– De dro på inspirasjonstur til Maos Kina.
– De støttet væpnet revolusjon, fremfor demokratiske valg.
– De drev med våpentrening på sommerleir.
– De støttet det stalinistiske Sovjet.
Har jeg hørt det før? Jada. Ble jeg imponert over det retoriske nivået? Nei. Svenneby kledde av statsministeren i duell på direktesendt TV rett før stortingsvalget i fjor. Det var imponerende. Et TV-øyeblikk som kommer til å leve lenge. Men denne «debatten» om pinlige øyeblikk i hverandres historie er akkurat det. Pinlig. Det er retorikk på skoledebatt-nivå. Og jeg har lenge vært kritisk til skoledebatter. Jeg er sterkt i tvil om de bidrar til respekt for demokratiet som system, og til tillit til de folkevalgte.
Så hva gjorde jeg? Kommenterte Svennebys post, med at Rødt ikke var stiftet da de eksemplene han vartet opp med var aktuelle. Det var ikke bra nok, for Svenneby. For Rødt bygger på AKP og RV. Av andre som kommenterte ble jeg frakjent både kunnskap om politisk historie, og evne til å formulere meg. Jeg forsøkte meg også med at Svenneby kanskje burde finne aktuelle saker der Høyre og Rødt er uenige.
Ved nærmere ettertanke er det mange som bruker eksempler på politisk arvesynd i den politiske debatten. I tillegg til at det lever på folkemunne og (nå) i sosiale medier. Noen av disse vil du sikkert kjenne igjen:
- Høyre har vært mot alle demokratiske reformer og velferdsordninger
- SP het tidligere Bondepartiet og Quisling var forsvarsminister i en av deres regjeringer
- Ap er egentlig kommunister, og ansvarlige for at Norge ikke var bedre rustet 9. april
- Rødt viderefører politikken til partiene som støttet Mao, Pol Pot og folkemordet i Kambodsja
- FrP er ansvarlige for Anders Behring Breivik
Etter min mening viser det å bruke disse eksemplene i politisk debatt at man mener partiene ikke endrer standpunkter over tid, at partiene egentlig mener noe annet enn de har vedtatt i sine programmer, og at guilt by association er helt greit som politisk metode.
Når jeg debatterer på sosiale medier, forsøker å jeg å være saklig – og objektiv, uansett hvor uenig jeg måtte være. Jeg forsøker etter beste evne å bidra til folkeopplysning. Demokratiet er langt fra det perfekte system, men langt bedre enn alternativene. Spesielt nå, som demokratiet er under angrep omtrent overalt. Jeg lever stadig i håpet om at både politisk debatt og samfunnsdebatten generelt skal bli mer redelig. Men håpet får lite næring, det må innrømmes. Derfor blir jeg også nedstemt av slike eksempler på politisk arvesynd som argument, som Rødt og Ola Svenneby oppviste.
Jeg håper og tror at Ola Svenneby har aktuelle saker han kan være uenig med Rødt om, og ønsker å debattere. Og jeg tror faktisk at Rødt har fått med seg forskjellene på Høire anno 1889 og Høyre i 2026.
Kan vi forsøke å kutte ut den politiske arvesynden som retorisk virkemiddel? Vær så snill.
