I dag er det 100 år siden Murray N. Rothbard ble født. Mannen er kjent som Mr Libertarian, og han har en svært betydningsfull virkningshistorie i amerikansk liberalisme.
Det er en underdrivelse å skrive at Rothbard er kontroversiell. Han var en kranglefant. Han var ikke redd for å provosere. Han var ikke redd for å trekke logiske konsekvenser ut av et prinsipp. Hans liberalisme ledet til anarkokapitalisme. Mange vil si at han var genial. Jeg tenkte i hvert fall det en god stund, selv om jeg ikke likte tonen hans.
Vi kommer til å ha flere grundige artikler om Rothbard i løpet av året. I anledning dagen skal jeg trekke opp noen viktige hovedlinjer.
La meg først trekke opp et riktig skille. Det er to syn på Rothbard. Skillet går på når og hvordan man kommer i kontakt med hans ideer.
Det er to ulike versjoner av Rothbard
Noen av oss kom i kontakt med Rotbard som den radikale fritenkeren som røsket liberalismen løs fra konservatismen. Langt vekk fra slike tanker. For a New Liberty er et radikalt forsvar for å fjerne staten og hele dens vesen. Han prøvde å vinne over The New Left, var aktiv i oppstarten av The Libertarian party og The Cato Institute.
På slutten av sitt liv tok imidlertid Rothbard et strategisk skritt vekk fra liberalismen og inngikk samarbeid med paleokonservative tenkere, og som en del av dette ble Mises Institute dannet. Han skrev en artikkel som åpnet opp for en restriktiv innvandringspolitikk. Om dette var noe han virkelig mente, eller om det var taktisk for å finne innpass hos konservative, er vanskelig å vite. Rothbard døde nemlig 7. januar 1995.
Hans arv ble videreført av Hans-Hermann Hoppe, og det er ingen tvil om at han ønsket en Rothbard som stod for noe helt annet enn den verdiliberale Rothbard som mange av oss forbandt med ham.
Mens vi gamle rothbardianere er hardcore liberalister som liker innvandring, har Hoppe dratt mange nye Rothbard-fans i retning alt right og Trump og det som verre er.
Denne dualiteten er blant de tingene som vi vil gå grundig innpå i løpet av året, blant annet med drøfting av Rothbard og innvandring.
Den store tenkeren og aktivisten
En venn av meg sa en gang at Rothbard burde brukt dobbelt så lang tid på å skrive halvparten så mange bøker. Han var nemlig ekstremt produktiv og aktiv. Jeg har ikke oversikt i skrivende stund over hvor mange tidsskrifter han var involvert i og hvor mange artikler han skrev, men han bidro nok til det meste som skjedde blant amerikanske libertarianere.
Flere av hans bøker er store klassikere innen liberalismen. Viktigst er For New Liberty, med undertittelen The Libertarian Manifesto. I denne boken fra 1973 trekker han en rettighetsbasert liberalisme over i anarkokapitalismen. Jeg var så begeistret at jeg i mange år kalte meg rothbardianer. Jeg leste denne boken for over 30 år siden, og det er kanskje på tide med en kritisk nylesning?Merk at boken kom året før Robert Nozick utgav Anarchy, State and Utopia. Det er mange som vet at del 2 av Nozicks bok er argument mot John Rawls. Det er mindre kjent at første del er et argument mot Rothbards anarkisme, noe Nozick tilkjennegir i boken. Jeg var i sak helt enig med Rothbard, jeg likte imidlertid tonen til Nozick mye bedre. Rothbard var både påståelig og tildels ufin når han argumenterte.
Hans bok America’s Great Depression kom samme år som Milton Friedman og Anna Schwartz utgav A Monetary History of the United States. Disse hadde helt ulike argumenter, emn bidro til å trekke i tvil fortellingen om at det var det frie marked som ledet til depresjonen. Statlige inngrep fikk skylden. På 60-tallet skrev Rothbard mest om økonomi og mursteinen Man, Economy, and State regnes som hans hovedverk i så måte. Han likte gullstandard og var imot The Fed. Tanker som preger mange også i dag på amerikansk høyreside.
I 1982 kom The Ethics of Liberty, Rothbards mest kontroversielle bok. Det er denne man alltid siterer fra når man retorisk skal vise hvor fæl Rothbard var. Veldig få tok seg tid til å argumentere mot hans argumenter, konklusjonen var nemlig av en slik art at det var nok å sitere ut av kontekst for å vinne debattene.
Det Rothbard gjorde var å ta tanken om selveierskap og individuelle rettigheter på dypeste alvor. Han får Ayn Rand til å fremstå som en kollektivist for eksempel når han argumenter mot plikten til å vitne. For Rothbard hadde mennesker ingen juridiske plikter utover de man selv hadde forpliktet seg. Det gjør ham interessant, og kontroversiell. Han likte en god diskusjon.
Starten på The Cate Institute forteller mye. Rothbard var en av grunnleggerne som eide en del av tankesmien. I forkant av stiftelsen skrev han et 200-siders notat. De første årene var han svært aktiv. Han falt deretter ut med de andre og ble sparket ut. De ble aldri venner igjen.
Da jeg for en del år siden leste Justin Raimondos biografi om Rothbard, An Enemy of the State, var det en ting som slo meg. Det som hele tiden kjennetegnet Rothbard var en fanatisk motstand mot krig. Han så på det som statens største synd. Sammenlignet med de millioner drepte av staten gjennom krigføring, var andre saker mindre viktig. Dette ledet han inn på Old Rights motstand mot amerikansk deltakelse i 2. verdenskrig, så inn mot The New Lefts motstand mot Vietnamkrigen og så inn mot de paleokonservatives motstand mot Gulfkrigen på 1990-tallet. For å få argumentene til å gå opp, er det godt mulig at han tok noen historiske snarveier. Han hadde nemlig et revisjonistisk syn på historie, noe som kjennetegner hans firebinds verk om den amerikanske revolusjonen, Conceived in Liberty.
Rothbard hadde imidlertid en fotografisk hukommelse og en evne til å finne frem til fakta som var ukjente for mange. Det gjør hans bidrag verdifulle, men de krever også et svært kritisk blikk. Han likte å være kontrær.
Over 30 år etter hans død leses Rothbard fortsatt. Han er både berømt og beryktet. Liberaleren vil i 2026 ha en omfattende dekning av ham. Bokanmeldelser og debattartikler vil komme. Det er nok å ta tak i når det gjelder Murray N. Rothbard. Dere kan glede dere!
