Politikk preges av mange mål, men færre virkemidler. Slikt kan føre til at politikerne spenner bein på seg selv. Når politikken forsøker å realisere flere mål som ikke lar seg forene, ender den ofte med å undergrave dem alle.
Målene er det ikke så mye å si på: folk skal leve gode og interessante liv. Det innebærer at folk får utdannelse, helsetjenester og at sikkerheten deres ivaretas. Livskvalitet innebærer at naturen bevares og at kulturen får blomstre. Som et mål på veien dit er det viktig at samfunnet skaper tilstrekkelige verdier til å dekke innbyggernes behov. Dette er flotte mål, men de kan tidvis være motstridende.
Behovene som folk har, er selvsagt sammensatte, men la oss ta et eksempel. Vi vil gjerne at folk skal ha tilgang på rimelige boliger der de ønsker å bo. Samtidig har vi bygningsreguleringer som fordyrer likt for alle. Vi har en leilighetsnorm som gjør små leiligheter mindre tilgjengelige. Reguleringene på arbeidsmarkedet begrenser, og fordyrer derved, husbygging. Ønsket om å bevare fortiden fører til færre nybygg.
Folk burde ha tilgang til rimelig og god mat – rimeligvis. Til tross for dette opprettholder myndighetene et importvern som har som formål å gjøre mat så dyr at norskprodusert mat er konkurransedyktig. Det totale skattetrykket fordyrer effektivt mat og alle andre varer og tjenester.
Regjeringen fremhever i sin perspektivmelding at det finnes et stort udekket behov for arbeidskraft til arbeid innen helse- og omsorg i fremtiden. Til tross for dette driver myndighetene en aktiv næringspolitikk for å utvikle helt andre næringer.
Distriktspolitikken søker å opprettholde bosetning på steder med fraflytting. Dette står i konflikt med ønsket om at de mest produktive arbeiderne skal dra til de mest produktive bedriftene, til ønsket om å bevare naturmangfold og til å utnytte helseressursene effektivt.
Folk må få være herre over eget liv. Til tross for dette så styrer staten over din økonomi. Staten bidrar til ensretting av skole, helsetjenester og medier gjennom finansieringen. Handlinger uten offer straffes, endog med fengselsstraff. Selv støtte til kultur, religion og politiske partier må du betale uten å kunne velge selv.
Energiøkonomisering subsidieres, selv om det neppe spiller noen rolle når du uansett har Norgespris.
Offentlig administrasjon burde være effektiv. Når organiseres til hele tiden å regulere seg selv, og all annen virksomhet, blir den en byrde. Lar man byråkratiene vokse til småkongedømmer blir det. Politikerne gjennomfører prestisjeprosjekter som har svak sammenheng med de aktuelle målene, som batterifabrikker, egenkapital fond innen grønn innovasjon eller i u-land, og skips tunellen, på dine vegne. De gjør opp nasjonal transportplan med betydelig negativ samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Kort fortalt – de sløser med dine penger.
Politikerne kaller Oljefondet for Statens pensjonsfond utland, men vil ikke gi deg din del til egen forvaltning. Til det er ønskelisten deres rett og slett for lang.
De mange målene gjør et politikerne ødelegger verdier når målene kommer i konflikt med hverandre. På denne måten representerer de en helt egen form for sløsing. Hvis samfunnet var en kropp så er politikken en autoimmunsykdom.
Tiden har kommet for å kreve mindre politikk – det er ikke mindre ambisiøst, det er mer.
