Staten har brukt 255 millioner kr på en ubrukelig verdsettelse av fritidsboliger. Regjeringen utsetter verdsettelsesmodellen på ubestemt tid.
Slik er det når man kan leke seg med andre menneskers penger.
Private firmaer, og deres ansatte, må finne noen kunder som frivillig vil kjøpe ens produkter. Det betyr for det første at man faktisk må produsere noe andre mennesker ønsker, og som de ønsker nok til å betale for det. Disse transaksjonene er for det andre frivillige.
Med staten er det annerledes. De har en pengebinge de kan forsyne seg av som de vil. De trenger i liten grad å tenke på om det de bruker pengene på er nyttig eller om menneskene ønsker det. Det betyr i tillegg lite om det faktisk kommer et bra produkt ut i den andre enden.
Det er jo andre menneskers penger de leker seg med.
Når man bruker slike summer på en skattemessig utredning, er det i samme kategori. Millionene flyr ut til en haug med menneske som driver med tilkarringsvirksomhet i stedet for å produsere noe nyttig som andre mennesker frivillig vil kjøpe. Altså kjøpe med egne penger.
Dette er kanskje de to viktigste forskjellene på privat og offentlig.
- Privat er frivillig. Offentlig er basert på tvang.1
- Private må bruke pengene på noe som gir resultater, ellers så vil man selv bære kostnadene ved sine feil. Det offentlige kan bare sløse som de vil, uten konsekvenser for dem som er involvert.
For du må ikke tro et øyeblikk at det blir noen kostnader for de som har laget en ubrukelig modell. Tvert imot venter det dem nok ekstra oppdrag for å lage noe «bedre».
- Det er alltid noen som hevder at det er frivillig å betale skatt. Til slike forvirrede mennesker har jeg bare en ting å si. Prøv. Så får du se hvor frivillig det er. ↩︎
