Willoch orket ikke mer, sier Carl I. Hagen

I år er det 40 år siden Willochs fall. Kunne regjeringskrisen i 1986 vært unngått? Eller var det et være eller ikke være for FrP? Liberaleren har intervjuet Carl I. Hagen om Willochs fall.

Dagsrevyen 29. april manglet ikke dramatiske nyheter: Willoch stilte kabinettspørsmål, det var kursfall på Oslo børs, Tsjernobyl-ulykken hadde akkurat skjedd i det daværende Sovjetunionen, og rettssaken mot Arne Treholt kom opp i Høyesterett. Utsiktene til regjeringskrise var likevel den dominerende nyheten.

Liberaleren har snakket med FrPs formann og parlamentariske leder (leder for stortingsgruppen) Carl I. Hagen, som var den mest sentrale politikeren i forbindelse med regjeringskrisen i slutten av april 1986. Sammen med statsminister Kåre Willoch, og Aps partileder og parlamentariske leder Gro Harlem Brundtland.

Stortingsvalget 1985 halverte FrPs stortingsgruppe til skarve to representanter; Hagen og Bjørn Erling Ytterhorn. FrP fikk færre mandater, men likevel en posisjon som gav mer makt; «på vippen» mellom regjeringspartienes 78 og Ap og SV sine 77 mandater.

Tabbe å ikke avklare det parlamentariske grunnlaget etter 85-valget

Willoch unnlot å avklare sitt parlamentariske grunnlag. Han henviste til Carl I. Hagens løfte om ikke å felle en borgerlig regjering, og konstaterte at selv om regjeringspartiene hadde mistet sitt flertall i Stortinget, så var det borgerlig flertall – og dermed kunne han fortsette. Var det en tabbe av Willoch å ikke avklare sitt parlamentariske grunnlag?

– Ja, det var en tabbe av Willoch og ikke insistere overfor KrFs Kjell Magne Bondevik og SPs Johan J. Jakobsen at det var i samsvar med konstitusjonelle og parlamentariske sedvane å gjennomføre en samtale med meg om hvorledes FrP ville stille seg til Willochs mindretallsregjering etter valget i 1985, svarer Hagen. – En slik samtale ville med en gang avklart at FrP var en del av regjeringens parlamentariske grunnlag og at vår rolle var helt annerledes enn rollen til AP. Jeg tror ikke Bondevik og Jakobsen ville brutt ut av regjeringen slik de vel truet med. Det ville vært for dumt fordi omtrent hele befolkningen forstod at regjeringen fortsatte fordi vi i FrP hadde gjort det klart at vi ikke ønsket regjeringsskifte så det å bryte ut pga en samtale ville vært for dumt.

Lars Roar Langslet, kulturminister i Willoch-regjeringen, skriver i sine memoarer at Willochs fall skyldtes utfallet av valget i 1985; «Krisens røtter lå i stortingsvalget 1985, som gav Carl I. Hagen en vippeposisjon med Fremskrittspartiets to mandater. Omtrent som i 1961, da Gustavsens SDF fikk nøyaktig samme vippeposisjon i forhold til Gerhardsen.» (Fra innsiden, s. 292). Hagen synes Langslets oppsummering er helt grei.

Skuffet, men ikke tynnslitte nerver

FrP hadde hatt fremgang i tre valg på rad (1979, 1981 og 1983). I 1985 hadde FrP 15 på Tinget som mål, og endte med to. Langslet skriver i sine memoarer at du fikk dårlige nerver: «Det var én forskjell, som fikk psykologiske utslag: For Gustavsen ble valget en uventet seier, som styrket selvtilliten. For Hagen var det et hardt tilbakeslag, som gjorde nervene tynnslitte, og førte til desto større behov for kompensasjon – gjennom den økte innflytelse som vippeposisjonen kunne gi, eller i det minste; større kurtoasi fra den regjeringen som nå var blitt avhengig av hans nåde.» (s 292/293). Hvordan var stemningen hos deg og resten av partiet da dere halverte gruppen, men havnet på vippen?

– Stemningen hos meg og gruppen og sentralstyret var grei, idet vårt mål om vippeposisjon var oppnådd, selv om kun to representanter og ikke «15 på Tinget» ble nådd, skriver Hagen. – Vi var skuffet, men hadde ikke tynnslitte nerver. Vi var optimistiske fordi vippeposisjonen ga oss store muligheter til å markere vår politikk.

Hadde strategi for vippeposisjonen

Hadde stortingsgruppen og partiledelsen tenkt ut noen strategi for vippeposisjonen?

– Ja vi hadde en klar strategi om å utnytte vår vippeposisjon, ved å vente med å gi avklaringer der vårt program åpnet både for å støtte regjeringen og imot. Da ville vi få oppmerksomhet og få ut vårt budskap, skriver han.

Det var jo ikke første gang et parti med to mandater havnet på vippen. Det skjedde i 1961, da Gerhardsens tredje regjering gikk fra flertall til mindretall. De ekskluderte fra noen år tidligere, med Finn Gustavsen i spissen. dannet Sosialistisk Folkeparti. De fikk inn 2 representanter på Stortinget etter bare fem måneder. SF behandlet regjeringskrisen på Kings Bay i 1963 annerledes enn FrP gjorde i 1986. Partiet var tyst om sitt standpunkt, og Finn Gustavsen holdt en times innlegg, og avslørte først i siste minutt at SF ville stemme for mistillit. Så du til Gustavsen, for å se om det var noe å lære av krisen i 1963?

– Vi så til Gustavsen i 1963, men ville også vise stor lojalitet til regjeringen i mange saker for å demonstrere at vi tilhørte den borgerlige side i politikken, skriver Hagen.

Samlet parti og gruppe om Påskepakken

I Dagsrevyens reportasje om mulig regjeringskrise er det et innslag som viser FrPs bord i stortingsrestauranten, der reporteren skriver at «Hagen samlet partiledelsen i FrP». Og klippet viser deg Skjervengen, Wara og Moslet. I dine egne memoarer skriver du at de parlamentariske lederne på Stortinget ble invitert til statsministerboligen ved nyttår, for å diskutere innstramninger i den økonomiske politikken (s. 106). Du skriver: «Dagen etter orienterte jeg derfor Bjørn Erling, Jens og andre viktige partifolk om at det lå store og viktige utfordringer foran oss.» (s. 107). Lå avgjørelsen om å holde fast om å stemme imot økningen i bensinavgiften hos stortingsgruppen, eller ble organer som sentralstyret og landsstyret involvert (eller informert)?

– Avgjørelsen om å stemme imot økning i bensinavgiften lå hos både gruppe og parti, men alle var enige, skriver Hagen. Vi hadde markert lavere bensinpris som en av våre hovedsaker i valgkampen med blant annet bilstickers med budskapet om lavere bensinpris-stem FrP. Så det var ingen reell diskusjon innad og vi hadde skrevet brev til Willoch om at vi gjerne ville bidra til å stramme inn budsjettet ved å redusere de offentlige utgifter, men påskepakken var en sosialistisk innstramming med 8 ganger økte avgifter og skatter i forhold til utgiftsreduksjoner.

Hagen er klar på hvor ansvaret for innretningen på Påskepakken.

– Willoch hadde alltid stått for å redusere utgifter hvis innstramming var nødvendig, men Bondevik og Jakobsen tvang han til å fremme en sosialistisk innstrammingspakke, skriver han.

Snublet man inn i en regjeringskrise ingen ønsket?

Det kan være fristende å sammenligne prosessen fra orienteringen i statsministerboligen frem til kabinettspørsmålet 29. april med forløpet til 1. verdenskrig: Den ene begivenheten tok den andre, uten at noen klarte å trekke i nødbremsen. I en kommentar på Dagsrevyen 29. april sa Ole Kristen Harborg at det «Ikke var flertall for noe regjeringsalternativ, etter valget i 1985. Det hersket en oppgitt stemning på Stortinget denne aprildagen. Partiene har låst seg fast. Ingen ønsker krise, men ingen har vilje nok til å hindre den. Mye vanskeligere å løse budsjettforhandlingene i 1985 enn påskepakken. Hvis de ikke klarer dette, hva med vanskeligere saker? Ap og SV kan ikke kompromisse to dager før 1. mai», var konklusjonen fra Harborg. Det ble gjort flere forsøk, blant annet fra KrFs Kjell Magne Bondevik på å unngå krise. FrP sa ja til å stemme for å utsette forslaget om bensinavgiften. Strandet det hos Willoch?

– Ja, det strandet hos Willoch, skriver Hagen. Vi viste solidaritet med Willoch ved å stemme mot utsettelse helt i begynnelsen av debatten fordi han gjorde det. Det er en av mine største feil i min karriere. Hadde vi stemt for utsettelse av saken ville alt vært annerledes, men vi valgte å støtte Willochs syn. Han var så lei av å måtte drive mye sosialistisk politikk etter krav fra KrF og SP at han orket ikke mer. Det er grunnen til at jeg siden 1986 har hevdet at jeg innvilget hans avskjedsansøkning og i Høyres historie 1975-2005 av Hallvard Notaker gis jeg i hovedsak rett i min analyse. Willochs kabinettspørsmål var rettet mot AP og ikke FrP. Willoch og Høyre visste at vi ikke kunne bøye av og det er AP som får og hadde ansvaret, selv om mange Høyrefolk har funnet det opportunt å hevde at jeg kastet Willoch.

Willoch ville ikke mer, mener Hagen

SVs Hanna Kvanmo uttalte i debatten 29. april at SV anbefalte Ap å godta Påskepakken, og hun anbefalte Willoch å ikke stille kabinettspørsmål. Gro og Kåre var hovedmotstanderne her. Han ville ikke regjere mer, og hun var utålmodig etter å overta, er du enig i den vurderingen?

– Ja det er helt korrekt. Willoch orket ikke mer å drive etter instrukser fra Bondevik og Jakobsen, mens Gro Harlem Brundtland var veldig utålmodig etter å overta. Hun likte ikke stortingsarbeidet og mente hun skulle være statsminister selv for en mindretallsregjering og særlig med støtte av sosialistene i KrF og SP. Derfor tvang hun AP mot råd fra bl.a. flere inkludert Gunnar Berge.

Så man snublet inn i en regjeringskrise ingen ønsket?

– Man snublet ikke inn i en regjeringskrise fordi Willoch orket ikke mer og fant en sak han kunne gå av på med det han mente var æren i behold. Han kunne også valgt å unnlate å peke på Gro som sin etterfølger og la Stortingspresidenten sondere før han ga Kongen et råd om hvem som burde få oppdraget. Presthus, Syse, Bondevik og Jakobsen kunne alle fått oppdraget, men Willoch anmodet Kongen helt unødvendig å gi oppdraget til Gro. En av hans aller største brølere, skriver Hagen.

Tydelig standpunkt om bensinavgiften var helt bevisst

Du har tidligere uttalt at din største taktiske blunder var da du bekjentgjorde ditt syn på selvbestemt abort rett etter at du kom på Stortinget etter Anders Langes død i 1974.  I memoarene dine skriver du at FrP burde gått med på Aps forslag om å utsette Påskepakken. Da ville stortingsflertallet tvunget regjeringen til å bli sittende.  I 1987 valgte FrP en helt annen taktikk enn i 1986. Ca. 15 minutter ut i Dagsrevyens innslag 29. april 1986 om regjeringskrisen er det en replikkveksling med svarteper-spill og plassering av ansvar og skyld, etter Jan P. Syses innlegg. Han sa blant annet: «Det er ikke lett å forhandle med en part som rykker ut i media hver dag og gjør sitt standpunkt tindrende klart.» Var det en grunn til at FrP var så tydelige i forkant av avstemningen om Påskepakken?

– Vi ville klargjøre for velgerne at vi ikke ville bøye av når det gjaldt våre løfter om billigere bensin, skriver Hagen. – Dette var det ingen tvil om hos oss i FrP og vi ville gjøre det klart fra begynnelsen av slik at Willoch og Høyre visste om vår handling. Kabinettspørsmålet var ifølge Notaker ikke rettet mot oss, men mot AP.

Willoch mente Ap provoserte frem regjeringskrisen

I stortingsdebatten sa Willoch at Ap, SV og FrP gjorde regjeringens oppgaver uløselige. Han trodde opposisjonen ville finne «veier tilbake fra sterke nei til de foreliggende forslag» og sa at det bare var noen få som hadde motforestillinger av prinsipiell eller ideologisk art. Han avsluttet innlegget med å si at han ville anbefale kongen å gi Ap i oppdrag å danne regjering. 

I den samme debatten sa Einar Førde at vi sto «ovenfor en regjeringsjef og en regjering uten særlig sterk vilje til å styre». Han fortsatte med at det hadde vært klart hele dagen at regjeringen manglet vilje til makt.

Willoch svarte med at Ap framprovoserte en regjeringskrise gjennom å stemme mot noe de var for. Han kalte det «eiendommelig» og «mot all rimelighet». Man kan få inntrykk av at Willoch i sitt svar aksepterer at FrP har forholdt seg til programmet sitt og samtidig entydig plasserer ansvaret for krisen hos Ap?

– Willoch sa jo selv at AP provoserer frem regjeringskrise ved å stemme mot noe de er for, skriver han. – Det ble bekreftet etter regjeringsskiftet når AP fremmet forslag om å øke bensinavgiften. De første timer etter voteringen rettet også Willoch all kritikk mot AP, det var først etter noen dager han ble presset til å påstå at Hagen og FrP kastet hans regjering i håp om at vi ville bli svekket.

«Et nytt psykologisk/politisk klima»

Overskriften er fra en formulering i boken «Makt og mannefall», biografien om Gro Harlem Brundtland fra 1992. Formuleringen henspiller på den veldig klønete og utaktiske lockout’en som NAF (Norsk Arbeidsgiverforening, nå NHO) satte i gang. Det var over på en uke, med full seier til LO. «Et nytt psykologisk/politisk klima var plutselig skapt. Det fikk stor betydning for regjeringen Willochs skjebne, som sto på spill bare to uker etterpå.» (s. 165).

Aps gruppemøte 29. april varte i hele syv timer. Tungvektere som finanspolitisk talsmann Gunnar Berge, parlamentarisk nestleder Einar Førde og påtroppende partisekretær Thorbjørn Jagland advarte mot regjeringskrise. Det var «baklandet» og grunnplanet i Aps stortingsgruppe som «drev» debatten frem mot en beslutning om ikke å akseptere Påskepakken. Gro tok en tilbakelent posisjon, og lot debatten drive. Tror du hun ville forplikte gruppen til å måtte stå for den beslutningen som grunnplanet selv drev frem, og dermed akseptere den tøffe politikken regjeringen hennes kom til å føre?

– Det påstås at Gro holdt en tilbakelenet situasjon i gruppemøtet 29. april, men det mener jeg er en feil fremstilling. Hun ønsket å overta, men snakket med sine tilhengere og lot disse være aktive i debatten så hun slapp å tape prestisje hvis flertallet gikk for å bøye av. Det samme jeg gjorde på Bolkesjø i 1994, skriver Hagen.

Ble Willoch kastet – eller gikk han av?

Det virker å være gjengs oppfatning at Willoch ble kastet som statsminister, av flertallet på Stortinget. Men er det riktig? Slik jeg oppfatter begrepene betyr mistillit at Stortingets flertall uttrykker manglende tillit til regjeringen, og da må den gå av. Mens kabinettspørsmål betyr at regjeringen truer Stortinget med å gå av hvis den ikke får viljen sin. Er du enig i den oppfatningen av hva disse begrepene betyr? Hagen er krystallklar i svaret sitt.

– Willoch ble ikke kastet, men trakk seg, svarer Hagen. – Han orket ikke å drive en sosialistisk økonomisk politikk, idet han også visste at det ble økonomisk krise når han ble tvunget til å fjerne volumkontrollen med bankenes utlån, men hindret den naturlige renteoppgang ved å fryse en kunstig lav rente. Han måtte ut! Begrepene mistillit og kabinettspørsmål er korrekt beskrevet.

Hvem kunne gjort mer for å løse flokene?

– Når jeg har lest memoarene til flere av politikerne som var sentrale under regjeringskrisen i 1986 virker evnen til refleksjon og selvkritikk ganske liten, skriver han. – Det er få som mener at de kunne gjort noe annerledes. Kan man 40 år etter peke på veier ut av en slik floke? FrP hadde en rekke forslag om innstramninger. Alt ble avvist av regjeringspartiene.

I boken Høyres historie 1975 – 2005 står det at «Det som virker sikkert, er at Willoch hadde regien og at han bevisst gikk inn for å sette alt på ett kort – konfrontasjon om innstrammingspakken med bensinavgiften. Han så mørkt på en parlamentarisk situasjon der regjeringen ikke selv satt med styringen, men stadig måtte bøye seg for opposisjonspartiene.» (s. 95). Begrepet «stortingsregjereri» har blitt brukt, både i 1986 og senere. Forklaringen er at regjeringer har ansvaret for helheten i politikken, selv om regjeringen er en mindretallsregjering. Kan du forstå at Willoch hadde behov for å markere en grense overfor Stortinget, for hva regjeringen kunne akseptere av stortingsvedtak som ville svekke budsjettbalansen?

– Ja, jeg har stor forståelse for at Willoch ikke orket mer og også for at han av hensyn til fremtidige samarbeidsforhold ikke ville plassere ansvaret for krisen der den hørte hjemme, nemlig hos Bondevik og Jakobsen og deres partier, skriver han.

Fantes det forslag FrP fra regjeringen kunne gått med på – eller forslag fra regjeringen som FrP kunne gått med på?

– Ja, krisen kunne vært unngått hvis Willoch og Presthus hadde insisterte på å kutte utgifter sammen med FrP og ved å utsette behandlingen av saken til behandling sammen med Revidert Nasjonalbudsjett, skriver Hagen. – Da måtte det bli Bondevik og Jakobsen som skapte og fikk ansvar for en regjeringskrise.

Et være eller ikke være for FrP?

Lars Roar Langslet skriver i sine memoarer at løftet om ikke å felle en borgerlig regjering var lite verdt, og at regjeringen burde gjort mer for å etablere et brukbart kontaktforhold. Han plasserer også ansvaret for at dette ikke ble gjort: «Men da måtte melllompartiene ha prioritert regjeringens liv høyere enn utfrysingen av Hagen. De ville ikke se at det kunne bli valget, og dermed var situasjonen låst.» 

Såkalt kontrafaktisk historieskrivning kan være moro; hva hadde blitt resultatet om noe helt annet hadde skjedd enn det som faktisk skjedde? Så det store spørsmålet 40 år etter Willochs fall må bli: Var avstemningen om Påskepakken og den politiske retningen som lå der egentlig et være eller ikke være for FrP, etter valgresultatet? Ville det skapt bedre samarbeidsforhold mellom regjeringspartiene og FrP, dersom FrP hadde stemt for påskepakken (og dermed mot sitt eget program)? Så da spør vi like godt, hadde egentlig FrP noe annet valg enn å stemme mot økning i bensinavgiften?

– Nei, FrP hadde ikke noe annet valg enn å stemme mot økning i bensinavgiften, svarer Carl I. Hagen. – Når Willoch ikke ville reddes kunne ikke vi gjort det. Han nektet alle våre forsøk på samtaler om løsninger og satset alt på løsning med AP og Gro som bare ønsket seg tilbake som statsminister.

Ansvaret for konsekvensene

Da regjeringsskiftet var et faktum, ble Gros innstrammingspolitikk tøffere enn ventet. Devaluering på 12%, og streiker som ble stanset med tvungen lønnsnemd av LOs egen mann i regjeringen.  Senere ble det lov om lønns- og prisstopp, som FrP kalte korporativ. Gros kandidat til å bli LO-leder tapte mot Yngve Hågensen i 1989. Og Thorbjørn Berntsen ble den nestlederen hun ikke ønsket seg. Den borgerlige regjeringen falt, Gros storhetstid ble innledet, NAF gikk i graven og vi fikk NHO isteden. Gro ble leder for verdenskommisjonen for miljø og utvikling, og fikk et «navn» i internasjonal politikk. Har du tenkt over hvor mye som ville sett annerledes ut uten den regjeringskrisen?

– Ja, mye i norsk politikk ville vært annerledes hvis det ikke hadde blitt regjeringskrise, svarer Hagen. – Hadde FrP bøyet av ville vi kanskje vært utradert og kaoset i det interne liv i Willoch-regjeringen ville dukket opp i en annen sak. Gro som hele tiden styrte med støtte fra SP og KrF ville endret mye i norsk politikk, men dette er jo fortsatt den kaotiske situasjon på såkalt borgerlig side med KrF og V og hvor kampen om såkalt å få SP tilbake til borgerlig side står i forgrunnen. Sannheten er at det kun er to borgerlige partier nemlig Høyre og FrP.

Ville gjort det samme om igjen. Kanskje

Historien kan gjenta seg, men sjelden på nøyaktig samme måte. Men det kan naturligvis settes på spissen rent generelt: Hvis du fikk valget en gang til, mellom å overholde partiprogrammet eller berge en borgerlig regjering, hva ville du valgt?

– Fra et fornuftig og logisk standpunkt ville jeg valgt det samme om igjen, men for å kunne vite hvorledes den politiske situasjon i Norge ville vært, ville jo det å bøye av vært en interessant tanke, avslutter Carl I. Hagen, som for 40 år siden bidro til å sette punktum for Willochs regjeringstid.

Intervjuet er gjennomført på epost.

Faktabokser

Ordning med listeforbund gav Willoch kunstig åndedrett

Utjevningsmandatene (8) kom i 1989. I 1985 ville det gitt Ap og SV flertall. Det samme ville dagens ordning med 1 utjevningsmandat pr fylke (valgkrets). Blant velgerne hadde de ikke-sosialistiske partiene flertall. 49 mot 46,3%. Utjevningsmandatene (begge varianter) gir mindre samsvar mellom Stortingets sammensetning og velgernes stemmegivning enn listeforbund. Kilde: VG.

Sjelden at kabinettspørsmål fører til regjeringsskifte

Det er et gammelt munnhell at norske velgere foretrekker regjeringsskifte som følge av valg; ved at folket i valg har felt sin dom over regjeringens politikk. Hele 10 regjeringsskifter har skjedd som følge av valg; i 1945, 1965, 1973, 1981, 1989, 1997, 2001, 2005, 2013, 2021. På andre plass følger Arbeiderpartiet; nr. 2. på listen over årsaker til at norske regjeringer går av er interne avgjørelser i Ap (Gerhardsen II 1951, Torp 1955, Bratteli II 1976, Nordli 1981, Brundtland III 1996). At regjeringer (etter 1945) har gått av som følge av kabinettspørsmål, er uvanlig. Det har kun skjedd i 1986 (Willoch) og 2000 (Bondevik I). At regjeringer er felt ved mistillit har også kun skjedd to ganger, i 1963 (Gerhardsen III, og Lyng). Norske regjeringer har også gått i oppløsning to ganger (Borten 1971 og Syse 1990). En gang har en regjering gått av som følge av en folkeavstemning (Bratteli i 1972).

Regjeringskrisen 1986 godt beskrevet i politisk litteratur

Det finnes mange bøker som omtaler Willochregjeringens fall i 1986, med vurderinger av både saken, situasjonen, samarbeidsklimaet, psykologien – og personene som var involvert. Her er en oversikt:

Kilder:

• Carl I. Hagen: Ærlig talt (Cappelen, 2007), s. 105 – 116. Parlamentarisk leder 1981 – 2005, formann i FrP 1978 – 2006
• Kåre Willoch: Statsminister (Schibsted, 1990), s. 249 – 396. Statsminister 1981 – 86, Høyre
• Gro Harlem Brundtland: Mitt liv (Gyldendal, 1997), s. 408 – 420. Leder i Ap 1981 – 96, parlamentarisk leder 1981 – 86, statsminister 1981/1986 – 89/1990 – 96
• Gro Harlem Brundtland: Dramatiske år (Gyldendal, 1998), s. 7 – 13
• Ingolf Håkon Teigene & Steinar Hansson: Makt og mannefall (Cappelen, 1992), s. 163 – 172
• Per-Arne Bjerke & Jan Ove Ekeberg: Statsministeren (Tiden, 1996), s. 120 – 124
• Hallvard Notaker: Høyres historie 1975 – 2005 (Cappelen Damm, 2012), s. 90 – 107
• Jan Arild Snoen & Jan Ove Ekeberg: Kong Carl (Kagge, 1992), s. 131 – 135
• Kjell Magne Bondevik: Et liv i spenning (Aschehoug 2006), s. 200 – 202. Leder KrF, kirke- og undervisningsminister 1983 – 86
• Johan J. Jakobsen: Mot strømmen (Gyldendal, 2000), s.151 – 156. Leder SP, kommunalminister 1983 – 86
• Lars Roar Langslet: Fra innsiden (Cappelen, 1994), s. 292 – 305. Kulturminister 81 – 86, Høyre
• Stein Gauslaa & Morten Malmø: Presthus (Scanbok, 1988), s. 121 – 131. Finansminister 1981 – 86, Høyre
• Torbjørn Kindingstad: Maktens byggherre (Wigestrand, 1998), s. 186 – 2013. Biografi om Arne Rettedal, kommunalminister 1981 – 86, Høyre
• Jo Benkow: Folkevalgt (Gyldendal, 1988), s. 187 – 192. Leder Høyre 1980 – 84, stortingspresident 1985 -93
• Erling Norvik (m. Terje Svabø): Hiv dokker i kalosjan (Cappelen, 1990), s. 153 – 156. Leder Høyre 1984 – 86
• Kåre Kristiansen. – Stå på, Kåre K.! (Schibsted, 1990), s. 260 – 266. Olje- og energiminister 1983 – 86, KrF
• Bente Bakke: På bakerste benk (Aschehoug, 1990), s. 137 – 146. Stortingsrepresentant 1981 – 89, Høyre
• Jan Simonsen: Ikke helt A4 (Eger forlag, 2001), s. 56 – 57. Gruppesekretær (politisk rådgiver), FrP