Liberalister og andre på høyresiden elsker å sitere 3. vers av Internasjonalen på 1. mai. Som en beskrivelse på samfunnet sosialdemokratene har skapt. Men uten å henvise til utgangspunktet.
Internasjonalen er en kampsang som ble skrevet i Frankrike i 1871. Deres tredje revolusjon på under 100 år endte i nederlag. Ikke bare for arbeiderne, men også for Frankrike.
Du kan sikkert 3. vers:
«Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.»
Til tross for at den franske revolusjonen i 1789, og den i 1848, inspirerte til opprør mot enevelde, tyranni og urettferdighet over hele Europa, ble lovene brukt mot arbeiderne. Skattene tynget dem ned. Og det på en helt annen måte enn i dag. For det store flertallet hadde ikke rettigheter i de lovene som tvert imot ble brukt mot dem. Og det var lite de kunne gjøre for bedre forholdene. En av dem som definitivt fikk lovene brukt mot seg, var Marcus Thrane.
Jeg vet ikke hvor mange som titter opp på det ovale blå skiltet som henger på veggen i Torggata, like ved Youngstorvet. En minneplakett over «Lilletinget». Det går en tråd i norsk historie, fra 1814 til 1919. Grunnloven i 1814 var en revolusjon i seg selv, og Norge gikk fra enevelde og privilegiesamfunn til rettsstat og maktfordeling. Demokratiet var likevel begrenset. Den enkelte fikk ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, men ikke nødvendigvis stemmerett. Den hadde betingelser om inntekt eller eiendom. I dårlige tider fikk dermed færre folk stemmerett, helt automatisk.
Den første arbeiderbevegelsen, 1848 – 1851. Og Sverdrup
Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 gav gjenklang over hele Europa. 18. marsplassen foran Brandenburger Tor i Berlin er et minne om dette. I Norge er plaketten over Lilletinget et minne om den første organiserte arbeiderbevegelsen i Norge; Thranittene. Thrane fant inspirasjon ikke bare fra Frankrike, men også chartistbevegelsen i England. I løpet av tre år organiserte han en rekke foreninger. Bevegelsen fikk omtrent like mange registrerte medlemmer som deltagere ved valget i 1851. Og de som var med i hans bevegelse kunne (som regel) ikke stemme. Det etablerte samfunnet fryktet revolusjon. Et sentralt krav var allmenn stemmerett for menn.
Arbeidere og husmenn hadde ingen av sine egne til å tale deres sak i Stortinget. Så Thrane valgte en annen form; en petisjon. En henvendelse til Stortinget med en liste med krav eller henstillinger de ville be Stortinget og regjeringen om å gjøre noe med. De appellerte til kongen (Oscar I). Da han åpnet Stortinget i 1851 anbefalte han samling fremfor kamp mellom statsmaktene. Kravene i petisjonen vil neppe oppfattes som ytterliggående i våre dager. Men Thrane ble dømt i Høyesterett, for det kunne ikke utelukkes at han hadde oppfordret til revolusjon. Over 100 andre ble også dømt, og arbeiderforeningene ble knust.
Johan Sverdrup møtte på Stortinget første gang i 1851, og stemte for kravene i petisjonen. Han ville ha stemmerett for arbeidere ved kommunevalg, og opprette en arbeiderkomite på Stortinget. Sverdrup stiftet Venstre i 1884, og dannet den første partiregjering 26. juni samme år. Han hadde tre store reformer på sitt program; demokratisering av rettsvesenet (juryordningen), en skole for alle, og en kommisjon for å se på lovregulering innen arbeidslivet. Du kjenner vel igjen disse blant kravene fra thranittenes petisjon over 30 år tidligere?
Reaksjonen mot svindel og bedrag i Arendal
Krakket i Arendal høsten 1886 kom fordi byens kjøpmenn og skipsredere i stor grad hadde kausjonert for hverandres lån. De hadde ikke tatt inn over seg at seilskutetiden var på hell, og da de reagerte manglet de økonomisk styrke til å investere.
Arbeiderne i Arendal ble hardt rammet av den juksingen og triksingen som samfunnstoppene drev med. De hadde levd på stor fot med lånte penger. Da banken til skipsreder Axel Nicolai Herlofson gikk overende kom konkursene i lokalsamfunnet på løpende bånd. Arbeidsledigheten steg til over 50%. Harmen arbeiderne må ha følt da andres svindel og bedrag rammet dem, må ha vært stor. Og berettiget. Arbeiderne stiftet fagforeninger, som i 1887 stiftet Arbeiderpartiet. I Arendal.
Demokratiet utvides, velferdsordninger etableres
Den politiske kampen for et mer demokratisk samfunn hadde foregått i flere tiår, da Arbeiderpartiet ble stiftet. Etter parlamentarismens gjennombrudd i 1884 ble demokratiet utvidet til å omfatte nye grupper; allmenn stemmerett for menn kom i 1898, og for kvinner i 1913. Til slutt, 105 år etter grunnloven i 1814, fikk også de som var avhengig av offentlig støtteordninger stemmerett i 1919.
Å få barn utenfor ekteskap var betraktet som en ulykke, med mye moralsk fordømmelse. Med de Castbergske barnelover i 1915 fikk barn født utenfor ekteskap juridiske rettigheter, og større økonomisk trygghet.
Samtidig ble et annet sentralt krav fra fagforeningene innført. I 1919 ble åttetimers arbeidsdag vedtatt av Stortinget.
1. verdenskrig førte til dyrtid og tøffe kår, også i Norge. Fagbevegelsen og Ap ble radikalisert, og ble med i den kommunistiske internasjonale i 1918. Til tross for at både demokratireformer ble gjennomført og velferdsordninger ble innført, skritt for skritt.
1920-tallet var preget av arbeiderbevegelsens utålmodighet og streiker med fagbevegelsens aksept. Dette ble kombinert med frykten i andre deler av samfunnet for kommunistisk revolusjon. Hovedavtalen kom på plass i 1935. En grunnlov for arbeidslivet, som blant annet regulerte grunnleggende spilleregler i arbeidslivet, inkludert forhandlingsrett, tillitsvalgtes rettigheter og fredsplikt. Hovedavtalen skapte trepartssamarbeidet som kalles «den norske modellen» – mellom arbeidsgivere, arbeidstagere, og staten. Venstres Paal Berg var sentral i dette arbeidet. Han hadde vært både sosialminister og justisminister for Venstre, og var fra 1929 høyesterettsjustitiarius.
Tråden i samfunnsveven
Det er verdt å tenke over at i kampen for frihet og rettigheter for folk flest førte revolusjoner til diktatur, mens den norske modellen er å vedta og gjennomføre reformer på fredelig vis.
Og så skal man huske den skammelige dommen mot Marcus Thrane i 1855. For når vi roser 1814-grunnloven skal vi ikke glemme de begrensningene i ytringsfriheten som gjorde at rettsvesenet knuste den første arbeiderbevegelsen: «Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen.»
Det går en tydelig tråd i samfunnsveven, fra Marcus Thrane, via Johan Sverdrup, til Johan Castberg og Gunnar Knudsen. Som viser at selv om loven ble brukt mot folk som krevet sin rett, ble reformer til slutt vedtatt på demokratisk og legal måte.
Høyesterett stemplet dem som oppviglere og knuste den første arbeiderbevegelsen i Norge. Arven ble likevel videreført.
Norge har blitt et friere samfunn. Det har ikke skjedd uten motstand, og ikke uten ofre.
