Hvorfor brukes diktanalyse som premieeksempelet på det meningsløse man lærer i skolen? Og kan det hende at noen ikke helt har fått med seg utviklingen?
Diktanalyse er en uriaspost. Det er det første som gjøres narr av når skoleleie folk skal angripe «unyttig kunnskap». For hvem trenger vel egentlig å lære meningen av et dikt?
Som norsklærer er jeg naturligvis ikke nøytral til dette spørsmålet. Jeg mener at diktanalyse er av avgjørende betydning. Men jeg mener også at de som klager på diktanalyse fortjener å bli hørt. Før dette bør vi imidlertid legge grunnlaget for argumentet.
Avgjørende betydning
Man kan være troende til å tenke at klager mot diktanalyse gjøres av skoleleie tiktokere. Og de finnes så absolutt. Men der er ikke alene. Øystein Stray Spetalen nevnte det i en podcast i sin tid. Tormod Harbo mente nylig (24. april) at det var en skandale at man lærte det før man lærte om renter. Og det er en gjenganger fra flere tilsvarende meninger. Det er lett å være enig i at man bør lære mer om privatøkonomi, men hva er behovet for å tråkke ned på diktanalysen i samme setning?
Jeg tør å påstå at problemet med diktanalyse ikke er analysen i seg selv. Jeg tror det skyldes hvordan diktanalysen ofte pleide å være. For mange har diktanalysen handlet om å ha den «riktige» tolkningen og å finne de «riktige» språklige virkemidlene. Flere har nevnt til meg at det hele handlet om å kunne være best mulig til å smiske med læreren og å snakke innholdsløst og vagt om mulige meninger. I så fall ligger problemene i læreboka, hos læreren eller et sted imellom. Og det er fullt forståelig at diktanalyser kan skvise enhver begeistring fra elevene.
Analyser lærer deg å forstå verden
I dagens skole er diktanalyse en av mange analyser. Det er novelleanalyse, romananalyse, fagtekstanalyse, reklameanalyse, og en rekke andre. De har mye særegent, men også mye til felles. Alle handler om å lese et budskap, finne ut hvordan budskapet formidles, hva som er gode eller dårlige argumenter, hvordan forfatteren prøver å appellere til vår egen fornuft, til følelsene eller til troverdigheten til avsenderen, hvilke ord som brukes for å skape dobbelt- eller trippelbetydning og andre triks og knep. De aller fleste måtene å analysere tekster er like, og diktanalyse er ikke forskjellig fra de andre.
Det å kunne analysere en tekst er svært viktig. Ikke bare tror jeg at Spetalen ville ha foretrukket å jobbe med en innen reklamebransjen som har et arsenal av virkemidler, teknikker og knep for å få selv det «kjedeligste» produktet til å virke interessant, men jeg tror også at han ser behovet for at folk er i stand til å forstå overdrivelser, underdrivelser, kontraster, gjentakelser, ironi og sarkasme.
Det stopper ikke der. Det å kunne forstå hva folk snakker om når de snakker indirekte, bruker metaforer (som «ikke den dypeste skjeen i skuffen»), bruker gjentakelser («han pratet og pratet og pratet») og de andre virkemidlene, er det viktig å henge med. Langt på vei er det faktisk slik at vår samtale faktisk er avhengig av felles forståelse for disse og andre litterære virkemidler.
Hvor kommer diktet inn?
Dersom vi nå sier at vi både har forklart viktigheten av språklige virkemidler og analyse, gjenstår det å se hvorfor akkurat diktet skal med. Holder det ikke med analyse av fagtekster?
Nei, egentlig ikke. Det som er så fint med dikt i sammenheng med analyse, er at de er så konsentrerte. De er som regel korte, de må komme til poenget fort, de er fulle av språklige virkemidler for å understreke poenget og ordene velges med omhu. Veien fra dikt til reklame trenger for eksempel ikke å være lang.
Dette så jeg nylig et glimrende eksempel på. I en reklame for Finn.no sto det «når du går i kjelleren av felles vaskekjeller», og en annen der det sto «når plass er viktigere enn sted». Begge er språklig lek. Det å gå i kjelleren er en metafor for å ha et mindre sammenbrudd. «Plass» og «sted» virker som synonymer, men samtidig kan plass handle om hvor mye plass vi har, og «sted» er jo det viktigste salgsargumentet i eiendomsbransjen. Finn har lekt seg med språk på en forbilledlig måte.
Det rare med diktanalyse som mange ikke tenker på, er at det er der hele tiden. Det er ikke som matematikk som vi henter frem når vi trenger det, eller historie som lokkes frem når vi ser på noe. Diktanalysen og alt det den lærer oss er så automatisk der at vi aldri tenker på den. Og jo mer moden man blir, desto bedre blir man til å forstå hvordan språk fungerer på så mange måter samtidig. Da er det naturlig å få elevene til å lære dette tidlig.
Mannen, ikke diktet
Det betyr ikke at kritikerne ikke har et godt poeng. Norsktimene kan være stedet der unge elever fatter interesse for språk, litteratur og analyse, men det kan også være retterstedet for god litteratur. Mange vil ikke ta i Ibsen etter å ha blitt utsatt for ham på ungdomsskolen. Romaner som skal få oss interessert i å lese kan bomme alvorlig, og hvorfor i all verden har ikke visse skoler oppdatert bokvalget sitt siden 1962?
Dette er imidlertid en kritikk av hvordan man driver med opplæring, ikke av hva. Det er ikke vanskelig å få elevene interessert i diktanalyse. Det er heller ikke vanskelig å få dem til å forstå hvorfor diktanalyse er viktig. Hvis du er villig til å prøve. Men ikke alle lærere er det.
Og kanskje ikke alle finansfolk heller?
